SiD

Sviktet av alle

Man må ødelegge for seg selv og alle rundt seg for å få det som man vil, skriver Jente (17).

Jeg måtte hele tiden høre at jeg er så ressurssterk og at jeg klarer å snakke for meg. Det var som om de brydde seg mer om at jeg klarte det, enn å høre på hva jeg virkelig sa.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Fra første gang jeg snakket med barnevernet var det som å møte en iskald vegg. Jeg skrek og skrek, men ingen kunne høre meg. Jeg ville bare at noen skulle ta meg og smertene mine på alvor.

Når blir det alvorlig nok?

Ingen har trodd på meg med mindre jeg har tatt overdose, hatt utageringer eller panikkanfall. Hvis jeg velger å være rolig så nytter det ikke. Da får jeg ikke hjelp.

Jeg ble kastet ut av min fjerde institusjon fordi de ikke klarte å håndtere meg. Jeg fikk beskjed om at foreldrene mine skulle hente meg. Jeg ble sint og livredd. Jeg gikk på do og knuste alt jeg fant. De låste seg inn og la meg i bakken. Til slutt sa de at de skulle ringe barnevernet og si at de ikke kunne flytte meg.

Ingen har trodd på meg med mindre jeg har tatt overdose, hatt utageringer eller panikkanfall. Hvis jeg velger å være rolig så nytter det ikke. Da får jeg ikke hjelp.

Hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, hadde jeg ikke blitt tatt på alvor. Man må ødelegge for seg selv og alle rundt seg for å få det som man vil. Det hjelper ikke å snakke. Jeg får ikke hjelp. Da må jeg nok dø først, bli alkoholiker eller narkoman.

Et forsøk på overlevelse

Siste måned i 10. klasse hadde jeg fritak fra skolen, men satt på skolebiblioteket. Det var for tøft å dra hjem. Dagen før eksamen fortalte jeg mamma at jeg ville ta livet mitt. Tårene rant fra øynene mine. Hennes reaksjon? At jeg hadde åndsmakter i meg, og at jeg skulle slutte å gråte.

Siden 8. klasse, har jeg ikke gjort noe annet enn å prøve å overleve.

Siden 8. klasse, har jeg ikke gjort noe annet enn å prøve å overleve. Jeg gikk i Smiths venner, levde sånn andre forventet. Men det de ikke så, var alle tårene, all smerten som fløt i kroppen min. Som 16-åring forlot jeg dem. Der og da merket jeg ikke til noe av det, for jeg hadde det så vondt fra før. Nå derimot, innser jeg at jeg ble forlatt av alle vennene mine. Jeg følte meg tom. Løsningen ble en vodkaflaske.

De fortrenger sannheten

Jeg har hatt bulimi i fire år. Jeg har vært suicidal like lenge, og selvskadet meg enda lengre. Det var tøft nok å fortelle at jeg kastet opp etter at jeg spiste, noe flere av dem jeg betrodde meg til har fortrengt og aldri mer pratet om. Det er enklere å fortrenge sannheten, enn å gjøre noe med den.

Under omsorgen til en institusjon, ble jeg voldtatt. Selv om barnevernet fant det ut, ble ingenting gjort. Jeg lever med en konstant skyldfølelse fra den kvelden det skjedde, og ingen har gjort noe for å hjelpe meg. Det er som om det aldri blir alvorlig nok. Det ødela meg og det forholdet jeg har til gutter. Jeg er paranoid og redd.

Det er først nå når jeg har gitt opp, når jeg ikke lenger vil ha hjelp, at de vil hjelpe. Jeg var en redd liten jente som virkelig trengte hjelp den gang. Jeg trengte bare å høre at de var glad i meg og mente det. Men det klarte de ikke.

Jente (17)