Dette er et skrik om hjelp
Kloden snakker ikke samme språk som politikerne eller rettssystemet.
Da staten ble frikjent av Oslo tingrett i klimasøksmålet i januar 2018, skrev jeg et Si ;D-innlegg der jeg forklarte at søksmålet ikke bare var et «stunt» eller «rop om oppmerksomhet».
Da den samme dommen falt i lagmannsretten i januar 2020, spurte jeg om Norge var villig til å høre på Nederland, som hadde blitt dømt i Høyesterett til å kutte klimagassutslipp.
22. desember 2020 tapte vi i Høyesterett. Nå vil jeg ikke lenger forklare eller spørre. Jeg vil skrike.
Gjør meg sint
Høyesterett mener det er lite rettssystemet kan gjøre når Stortinget først har gitt tillatelse for utvinning av olje. Dommer Borgar Høgetveit Berg sier at det ikke er snakk om «grov tilsidesetting av Grunnloven». Dette skuffer meg. Og gjør meg sint.
Å bore etter ny olje i spesielt sårbare naturområder er grov tilsidesetting av enhvers rett til et levelig miljø og klima. Både for nåværende og kommende generasjoner. Siden hverken tingrett, lagmannsrett og Høyesterett forstår dette, er det på tide å rope.
Følger ingen regler
Klimasøksmålet var ikke bare et rop om oppmerksomhet, det var og er mye mer enn det. Det var et forsøk på å vise at jordkloden ikke bare er vår. Den tilhører også fremtidige generasjoner.
Blant annet Miljødirektoratet frarådet leteboring i flere områder fordi det er innenfor iskantsonen. Dette er et sentralt område for økosystemet i Barentshavet. I tillegg til at det altså truer vårt og våre etterkommernes hjem, setter det også andre arter i fare.
Vi sjonglerer rett og slett med kloden for å skape tidenes sirkus, men det er ikke så morsomt som vi tror. Jorden blir underlagt menneskenes fornøyelse og kastes frem og tilbake mellom de ulike interessene. Det er uunngåelig at kloden en dag vil falle ned på bakken. Og da blir slaget hardt.
Skrike ut
Planeten vår er dermed blitt en brikke i et farlig politisk spill hvor deltagerne snur ryggen til spillreglene satt av både grunnloven og internasjonale samarbeidsavtaler.
Staten ignorerer det kollektive ansvaret vi har for å holde oss bak 1,5 graders-målet satt av Parisavtalen, når de deler ut oljelisenser i Barentshavet. De jukser når de lar være å konsekvensutrede mulige nasjonale og globale utslipp i forkant.
Staten følger ikke reglene, men domstolene nekter for at det er deres jobb å irettesette dem. Derfor er det på tide å skrike ut for å minne dem på spillereglene.
Håpet er ikke ute ennå. Selv om både staten og retten har sviktet, var det fire dommere som faktisk leste seg opp på reglene, og tok dissens.
I tillegg vurderer miljøorganisasjonene å klage inn dommen til Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Jordens ordløse skrik
Det er derfor viktigere enn noen gang å sette ord på Jordens ordløse skrik. Kloden snakker ikke samme språk som politikerne eller rettssystemet. Derfor er vi nødt til å oversette Jordens rop om hjelp helt til autoritetene forstår hvor mye det haster.
Jeg håper at jeg en dag kan skrive om at retten til et levelig miljø er blitt anerkjent. At jeg en dag kan fortelle barnebarna mine at vi tok vare på deres hjem. At jeg en dag kan ta pause fra skrikingen for å smile.
Men akkurat nå må vi rope så høyt vi klarer. For når både staten og retten svikter oss, og vi sitter igjen forrådt, må vi rope med siste pust av vår stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Kommentarfeltet har fått et fortjent dårlig rykte
Nei, Natur og Ungdom, Høyesterett har ikke forrådt oss
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
