SiD

4. desember: I år er det noen som har vært ekstra viktige for oss ungdommer

  • Birke Dalsgaard Brunner (16)
    Birke Dalsgaard Brunner (16)

Birke Dalsgaard Brunner (16) vant vårens skrivekonkurranse. I dagens luke i Si ;Ds kalender skriver hun om omsorgsfulle trenere. Foto: Kristine Aas

De er mødre, fedre, besteforeldre og andre ungdommer. De er trenerne våre.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Trenere sier mye rart: «Bra jobbet, dere!», «Fokus nå!», «Stopp å hoppe på hverandre, please!», «Kom igjen ’a, jenter, ikke sprut Antibac på meg. Dere er 16 år.» De kommer i alle aldre og typer.

Helt vanlige mødre, fedre, besteforeldre og ungdommer som bruker tiden sin på å lære ungdommer om idrett, lagånd og helt «basic» folkeskikk.

De er viktige forbilder, rollemodeller og ikke minst støttespillere i mange ungdommers liv. De viser omsorg, og de ser spillerne sine på en helt unik måte som ingen andre kan. Man kan nesten si at de er hverdagshelter.

Trenerne ser meg

Trenerne mine ser meg, ikke for utseendet mitt eller hvor smart jeg er. Ikke for hvor mye penger jeg har, eller hva slags karakterer jeg får. De ser meg for måten jeg spiller spillet på, hvordan jeg lærer, tilegner meg ny kunnskap, og hva jeg gjør med denne kunnskapen på banen, når det faktisk gjelder.

Omsorgen trenerne mine viser, er helt uavhengig av hva jeg gjør før og etter treningen. Den handler bare om hva jeg gjør der og da.

Man kan ikke være bussjåfør uten buss, akkurat som man ikke kan være trener uten humor.

I tillegg til å være omsorgsfulle, engasjerte og interesserte så har trenerne mine også humor. Uten evnen til å le litt, ikke ta seg selv så seriøst og se på den positive siden av ting, så kommer man ikke langt som trener.

Gjensidig respekt

Noe av omsorgen trenere viser, ligger i at de klarer å le med oss. Det viser at de ser på oss spillere som likeverdige mennesker, og at vi ikke bare er deres undersåtter i et treningsdiktatur. Det å le sammen, dele treningsglede og lidenskap for idretten skaper gjensidig respekt som er nødvendig.

Birke Dalsgaard Brunner (16). Foto: Kristine Aas

Nå som Norge sakte, men sikkert stenger ned idretten for ungdom, er jeg sikkert ikke den eneste som savner tiden på trening. Jeg savner fysisk aktivitet, å møte lagvenninner både for å lære, le og få en pause fra skolehverdagen foran skjermen.

Vi skjønner jo alvoret, vi unge. «En meter avstand!» og «Ikke møt for mange!», men vi er bare lei. Lei av ikke å kunne bruke våre beste år på å gjøre det vi liker.

Dette er de årene jeg kommer til å se tilbake på når jeg sitter i en knirkete gyngestol med dobbelthake, leddgikt og strikketøy i hånden, og så bruker jeg dem på å sitte inne.

Dere er hverdagshelter!

Jeg savner omsorgen som kommer med å ha en trener som bryr seg om min utvikling i sporten, og som er interessert i å hjelpe akkurat meg. Og jeg savner idrettsgleden, atmosfæren og stemningen på trening.

Konseptet «trener» er rart i seg selv. En tilfeldig person som du betaler for å være sammen med hver uke, bare for at de fortelle deg hva du skal gjøre i to timer og kjefte på deg hvis du ikke følger med.

Likevel setter vi som driver med sport, så stor pris på deres kunnskap, viljestyrke og omsorg. Trenerne i Norge i dag er hverdagshelter som gjør livene til barn og ungdom litt lysere, i en ellers grå og trist hverdag.


Hva er det ekstra viktig å tenke på denne julen?

– Denne julen er det viktig ikke å glemme at det kommer et liv etter korona også. Vi må huske å kose oss og nyte julestemningen og selvfølgelig holde avstand. Korona i desember er kjipt, men korona i januar og februar er enda kjipere.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D julekalender 2020
  2. Idrett
  3. Trening

Si ;D julekalender 2020

  1. SID
    Publisert:

    Jeg skal feire jul på sykehjemmet. Det er ingen steder jeg heller vil være.

  2. SID
    Publisert:

    Jeg kom ut til farmor og farfar. Reaksjonen deres kan mange lære av.

  3. SID
    Publisert:

    Før jeg fikk hjelp, visste jeg ikke hvordan det var å være uthvilt

  4. SID
    Publisert:

    Funksjonshemningen min synes ikke godt. Det er ikke alltid lett å være annerledes.

  5. SID
    Publisert:

    Vi er heldige som har hjemmeskole. Det er ikke alle som får den muligheten.

  6. SID
    Publisert:

    Vi lever i en tøff verden. Nå trenger vi hverandre mer enn før.