Det verste var å ikke bli trodd

Det eneste jeg husker er hvor vondt det gjorde, hvor høyt jeg skrek og hvordan jeg til slutt klarte å sparke han vekk fra meg. Men det som gjorde vondest i ettertid var at nesten ingen trodde på meg, skriver Patricia (18).

Vennene mine sa jeg bare kalte det voldtekt fordi jeg skammet meg og ikke ville virke som en hore. For det var det jeg var, sa de, skriver Patricia (18).

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

Sommeren 2013 ble jeg voldtatt på fest, og det er det verste jeg noen gang har opplevd.

Fra første stund jeg så denne gutten, ante jeg at noe kom til å skje, noe jeg ikke hadde lyst til. Og det skjedde, selvfølgelig.

Jeg skrek og skrek

Og jeg husker hva jeg hadde på meg, jeg husker hva jeg drakk, jeg husker frykten som gikk gjennom meg, jeg husker dagen etter, jeg husker at jeg ringte bestekompisen min med en gang, men aldri fortalte han hva som hadde skjedd og jeg husker turen hjem derfra.

Det jeg ikke husker, er mesteparten av voldtekten.

Det er store svarte hull i minnet, og det eneste jeg husker er hvor vondt det gjorde, hvor høyt jeg skrek "nei!" og hvordan jeg til slutt klarte å sparke ham vekk fra meg.

Men det som gjorde vondest i ettertid, var ikke selve voldtekten, det var det at nesten ingen trodde på meg.

Prøvde å skjenke meg

– Du ba om det, du skulle ikke drukket så mye, du kledde deg horete, du skrek ikke nei høyt nok!

Dette var det jeg fikk høre av to av mine beste venner på den tiden.

De sa at det var min feil, og at det ikke var voldtekt, fordi han som voldtok meg, nektet for det. Men jeg ba aldri om det.

Det jeg ba om, var at det skulle gå over, at det ikke skulle skje. Jeg hadde ikke drukket mye, jeg hadde tatt to shots med vodka.

Han prøvde å skjenke meg, men jeg ville være til stede, jeg ville være i stand til å kjempe imot hvis det skjedde noe.

Holdt det hemmelig

Jeg hadde på meg en grå magetopp med stoff opp til halsen og et langt høytlivsskjørt med belte rundt. Jeg skrek "nei!" så høyt jeg kunne da det først gikk opp for meg hva som skjedde.

Men da var det allerede for sent.

Jeg holdt det hemmelig lenge, fortalte det ikke til noen, fordi jeg trodde at ingen ville tro meg. Jeg gikk ikke til politiet, for jeg hadde ingen bevis, og jeg klarte ikke tanken på å ikke bli trodd igjen.

Vennene mine på den tiden sa jo at jeg bare kalte det voldtekt fordi jeg skammet meg og ikke ville virke som en hore. For det var det jeg var, sa de. Jeg var en hore som hadde hatt sex med fire personer fra før.

Sliter hver eneste dag

Og jeg fortsatte å være en hore da jeg hadde sex med en annen to uker etter voldtekten, bare for at han som voldtok meg ikke skulle være den siste som hadde vært inni meg.

Den dag i dag sliter jeg fremdeles på grunn av dette. Jeg er blitt svært aggressiv og sliter med posttraumatisk stress, angstanfall og flashbacks.

Det er ikke greit.

Det er ikke greit å bli voldtatt. Det er ikke greit å fortelle noen at de er en hore når de sier til deg at de er blitt voldtatt. Det er ikke greit at så mange jenter blir voldtatt og at voldtektsmennene ikke blir straffet. Det er ikke greit at så mange jenter ikke blir trodd.

Les flere Si;D-innlegg:

Patricia (18)