SiD

9. desember: Helsesøster så meg

  • Vilde Winge (17)
    Vilde Winge (17)

Vilde Winge vant Norske Talenter i 2017. I dag skriver hun i Si ;Ds julekalender om viktigheten av å søke hjelp om man trenger det. Foto: Privat

Nå greier jeg å sette ord på følelsene mine.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Pulsen bygde seg opp. Jeg startet å hyperventilere. Jeg lå på baderomsgulvet og fikk ikke puste. Tårene presset på. Jeg lå i fosterstilling, helt alene. Fordi noen ganger er det sånn at du er nettopp det: alene. Jeg følte at jeg ikke hører til i denne verdenen, ikke passet inn. Var det egentlig noe vits?

Mange trodde at livet mitt var så perfekt, at det var en dans på roser, og det var det, men tro meg, jeg hadde så mange torner i føttene. Det snakket jeg aldri om. Jeg følte det var tabu. Jeg fortalte aldri venner om hvor mange ganger jeg gråt på den hytteturen, hvordan jeg egentlig hadde det oppe i hodet, eller hva som skjulte seg bak fasaden. Jeg gikk alltid med en maske. Bare smilte. Sa at alt alltid var bra.

Jeg hadde lenge holdt følelsene for meg selv, kanskje snakket lavt om det til noen, men ikke mye.

Skjønte jeg trengte hjelp

«Hvordan har jeg det egentlig?» tenkte jeg den natten på badet, og da raste alt. Det svartnet for meg. Det er når du først setter deg inn i dine egne følelser, og åpner opp for deg selv, du skjønner hvordan du har det.

Jeg følte at jeg var så alene, ensom, ingen som egentlig brydde seg, bare lille meg, rundt så mange andre. Jeg hadde mange venner, en kjæreste som var fantastisk, og en familie som brydde seg, samtidig følte jeg at det bare var lille meg. Alene.

Jeg skjønte at jeg trengte hjelp. Jeg skjønte at noe måtte gjøres. Hvis man er i en situasjon hvor man trenger profesjonell hjelp, må du ville det selv. Det hjelper ikke at alle andre dytter deg inn til en psykolog eller helsesøster, fordi da står du med klørne ute og vil ikke ta imot noe som helst.

Det var først da jeg lå i fosterstilling og ikke fikk puste på badet, jeg skjønte at nå var det min tur til å motta profesjonell hjelp.

Helsesøster så meg

Det var kjempeskummelt. Jeg skammet meg over å gå til en psykolog og helsesøster. Jeg var livredd. Den eneste personen som visste noe, var kjæresten min. Ikke mamma, ikke pappa, brødrene mine eller venninner. Jeg var så redd for hva alle andre tenkte om meg. Jeg ville ikke bli «hun jenta med problemer».

Helsesøster tok meg imot med åpne armer. Hun så meg. Hun ville vite hvordan jeg egentlig hadde det, og det var betryggende. Jeg visste at hun hadde taushetsplikt. Jeg visste at hun kanskje kunne ha et svar eller en løsning på hvordan jeg skulle få det bedre. Og jeg følte at hun brydde seg på ordentlig. Hun fikk meg til å sette ord på ting, noe jeg ikke hadde klart tidligere.

Trygghet og omsorg

Det siste året har jeg mottatt masse hjelp av helsesøster og de fra PPT-tjenesten på skolen. Jeg har vært kjempeheldig som har vært rundt mennesker som faktisk bryr seg, som har gitt meg en trygghet, omsorg, og som har et ønske om å gjøre mitt liv enklere.

Bare det at de hjalp meg å sette ord på følelsene mine, gjorde alt lettere. Nå har jeg det mye bedre, og gleder meg veldig til jul. Av og til trenger man bare litt hjelp med noen små ting, så blir alt mye bedre.


Hva er det ekstra viktig å huske på denne julen?

– Denne julen tenker jeg det er viktig å fokusere på de nære og kjære rundt oss! Det er viktig at ingen sitter alene på en så fin dag som julaften. Så spre kjærlighet! Bare en liten hilsen betyr nok mer for mange enn vi tror.


Har du ikke fått med deg de andre artiklene i julekalenderen?

Da kan du lese dem her.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D julekalender 2020
  2. Psykisk helse
  3. Jul
  4. Følelser
  5. Taushetsplikt