SiD

Ungdommens råskap - i Asker

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Denne teksten skrives handler ikke om Margreth Olins omtalte film, jeg vil komme med et bidrag i diskusjonen om ungdommens påståtte råskap, som jeg personlig mener i større grad foregår på psykisk enn fysisk plan.

Kanskje burde jeg ikke legge ut på dette prosjektet, siden jeg er stasjonert i et såpass ekstremt område som Asker er. Det er vel kun i vår nabokommune, Bærum, at kapitalismen står sterkere. Mulig har jeg tatt imot for få impulser, til å kunne skrive en tekst om ungdomsgenerasjonen generelt. Men jeg prøver.

Hvis du først havner litt på utsida i et ungdomsmiljø som det i Asker, skal det godt gjøres å komme tilbake, og inn i varmen igjen. Og det er iskaldt der ute. Mens bålet brenner friskt innafor «gjengens» vegger, er du blitt forlatt utenfor for å fryse i hjel. Livet føles omtrent som det ville føltes om du var halvveis nedsunket i en middels råk på Svalbard, midt i Gudruns herjinger over klodens nordligere deler.

Og hvem er da disse stakkarene som blir satt igjen på utsida? Det er de som nekter å være som alle andre, eller de som eventuelt gjerne ville vært det, men er forhindret grunnet psykiske/fysiske hindringer. Disse som forsøker å skille seg ut fra «stilen», de som nekter å gå med diamantørepynt, rosa hårbånd og Diesel-bukser. De er opprørerne mot systemet.

Hvorfor blir de så fryst ut? Mange av disse er forholdsvis pene, velbygde ungdommer, som burde ha alle mulige forutsetninger for å bli godt Høyre-yngel, og har egentlig ingen grunn til å stille seg utafor. Men, og særlig på ungdomsskolenivå, er det visse gjengkrav. Dette vil jeg gjerne fortelle litt om, ut i fra egen erfaring.

I starten av 8. klasse lages det gjenger, og i løp av noen friminutter «velges» det en leder, en høvding (dette valget foregår riktignok om mulig enda mindre udemokratisk enn visse valg i Ukraina og USA, selv om vi her mangler ingredienser som forgiftning og massesuggesjon gjennom tvilsomme TV-kanaler). Denne bør gjerne være de andre fysisk overlegen, med en god porsjon selvsikkerhet og en solid dose av brunst-spray og maskulinitet. Denne personen kan man gjerne slenge en frekk kommentar til, så lenge man aksepterer sin egen plass som underordnet. Alle som har lyst til å bli med i gjengen, får lov, så lenge de kan tjene lederen og «yppersteprestene» hans.

Men når noen altså snakker lederen «rett i trynet», blir det trøbbel. Dersom denne på noe vis er lederen underlegen, fysisk eller psykisk, er saken grei. Da kibbes denne ut, og gjengmedlemmene får klar beskjed om å ikke veksle et ord med offeret lenger. Skulle offeret imidlertid være en mastodont av noe slag, får lederen et problem. En løsning vil selvfølgelig være å promotere offeret til å bli en av håndlangerne, dersom denne da er lettlurt og dobbeltmoralistisk nok til å godta tilbudet. Men når det en sjelden gang oppstår full gjengsplittelse, som noen iblant er modige og sterke nok til å oppnå, trår foreldrene inn på banen. En kjapp samtale med klassestyrer, som fra før av er slitt ned til beinet av respektløse elever, og «opprøreren» blir satt på plass. Slike unoter skal man ikke ha noe av.

Disse lederne blir stående på sin post helt til et sted i videregående skole, der de plutselig skal bli «intellektuelle», og forberede seg til studier. Helst skal de også være ansvarsfulle tillitselever for klassen, lærerens øyensteiner, elevene som ikke har spesielt høye karakterer, men som på utsida bortforklarer det med at «praktiske og sosiale evner er viktigst» og som uansett har nok pappa-penger i ryggen til å få en feit framtid.

Vel. Når denne gjengen til slutt en dag splittes, og medlemmene en dag finner ut at slike barnslige temaer tilhører fortiden, skal de ut og bygge seg rede. De blir «seriøse», finner seg en like «seriøs» og «ansvarsbevisst» livsledsager og begynner å diskutere «alvorlige» problemer, som om det er riktig at så mye av samfunnet skal være sex-fiksert, om den og den VG-reklamen er morsom eller vulgær, og om Jens´ nye jakke egentlig passer seg på økonomiske og administrative fag. De regner seg selv som veldig viktige, og er stolte av seg selv siden de tar ansvar for egen fremtid ved å «bygge seg en plattform i ung alder». De ser ned på alle samfunnets outsidere, som de kun mener er der for snylte på de som virkelig jobber" for å bli noe her i livet. Skatter er noe tull, og vi som har slitt burde ikke bli ribba for å støtte de som ikke «gidder å gjøre noe». Likevel stiller de opp på TV-aksjoner o.l., er «solidariske» og støtter saken med en million, og sier at alle som gir mindre er gjerrige sosialister. Var det noen som sa noe om dobbeltmoral?

Heldigvis finnes det altså noen få, modige som setter seg opp mot makta. Disse er til ekstrem irritasjon, først kun for lederne, men etter hvert også for medlemmene, som ikke skjønner hvorfor alle kan få lov til å bli gode kapitalister uten forstyrrelse. Disse må i løpet av sine ungdomsår oppleve en rekke helvetesdager, dager hvor de ikke selv tar kommandoen, og i stedet får en serie slag i ansiktet, som følgelig gjør dagen svartere og svartere. En sjelden gang føler de faktisk at de lykkes i å tråkke lederne skikkelig på tærne, og får iblant med seg noen av de mest lettpåvirkelige på sin side, en stakket stund i enkelte saker. Disse dagene føles utrolige så lenge de varer, og det skapes urealistiske forventninger om hva neste dag vil bringe. Der blir de imidlertid satt raskt ned på jorda igjen, og det går gjerne flere uker før et nytt lyspunkt melder seg. Gjengen, på sin side, godter seg over opprørskreftenes fall, og mange finner det til slutt fristende å droppe motstanden for å bli med i den trygge gjengen, og kaster skinnjakka til fordel for Jean Paul-genseren og det lett latterlige hårbåndet.

Denne utfrysninga er etter min mening det beste eksempelet på ungdommens råskap (foregående setning = sitat?). Denne iskalde hverdagen som vestkantungdommen tvinges til å leve i. Dette jaget om å holde «dresskoden», og ikke skille seg ut fra mengden. Og selv om jeg er sosialistisk i grunnsyn av hjerte og sjel, så er det enkelte dager jeg faktisk tviler på om det realistisk å håpe på en bedre verden, et samfunn for alle?

Dette hatet mot alle de «vellykkede», pene, overlegne og egoistiske, er i ferd med å gjøre meg til en håpløst misunnelig og paranoid person, og jeg er fullstendig klar over det. Det hender jeg er skeptisk til min generelle eksistens, og spør meg selv om det virkelig er verdt det. Men jeg håper denne kampen i hvert fall kan hjelpe noen. Det er forferdelig mange der ute som har det uendelig mye verre enn meg, og de vil jeg kjempe for. Dette høres sannsynligvis svært svulstig ut, og kanskje synes leseren at hele denne teksten bare er piss, et oppdikta sammensurium skrevet av en lettere sinnsforvirret, bitter og misunnelig person på en dårlig dag. Og sannsynligvis vil jeg også hate denne teksten om noen år, når jeg er blitt en god Asker-ungdom med juristudanning, villa i Hvalstadåsen og en «vellykket» person. Men nettopp derfor synes jeg det var viktig å få denne teksten ut nå, mens jeg ennå har litt moral i hodet og er i stand til å skrike ut en protest.

Avslutningsvis vil jeg legge til hvor gøy den dagen oljepenga tar slutt i Norge, landet går konkurs, alle gjengene faller sammen på sin egen urettferdighet og alle vi i Asker og Bærum blir sittende med svarteper. Da får vi alle se hvor smart det var å holde på dette dyriske, virkelighetsfjerne, materialistiske, overfladiske og latterlig egoistiske systemet.

www.pikelus.no

Relevante artikler

  1. SID

    Pappapenger, strenge kleskoder og utfrysning. Velkommen til Asker.

  2. SID

    Du som er ung og ikke stemmer. Jeg håper inderlig at du har lyst til å motbevise denne kronikken.

  3. SID

    En 15-åring blir anmeldt for vold. Så står hele Norge i kø for å slenge dritt.

  4. FAMILIE OG OPPVEKST

    Psykologens tips: Har sjarmtrollet ditt forvandlet seg til en sur tenåring? Da kan kanskje dette hjelpe

  5. DEBATT

    Den røde tråden gjennom Groruddalen er utenforskap

  6. SID

    Kjære Nanna. Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex. Hva kan jeg gjøre?