Å ha en mormor med alzheimer har lært meg mye. Jeg ser de små tingene tydeligere nå.
Nå som det snart raser ned, ønsker jeg å lage nye og klarere minner med henne.
Jeg er 13 år og har opplevd kjempemye medgang gjennom det ganske korte livet mitt. Samtidig har jeg opplevd en del motgang også. Nå står jeg på sidelinjen og ser på at jeg mister mormoren min sakte, men sikkert. Det er veldig trist at jeg er såpass ung og opplever det.
Hun kjøpte skolesekk til meg da jeg var liten, kom tidlig og hentet meg de første årene på skolen, og hun trøstet meg ofte, en sjenert liten Camilla.
Hun var ofte med på å leke. Selv om hun kanskje ikke alltid syntes det var like gøy å sitte i sandkassen og se på et halvferdig kunstverk jeg hadde laget med sanden, var hun der. Hun syntes det var koselig fordi det var barnebarnet hennes.
Rollene byttet om
Jeg skjønner også hvis det ikke var like gøy å stå rett opp og ned og se på meg hoppe rundt på trampolinen mens jeg dikterte hva hun skulle si, om og om igjen.
Nå sitter jeg her mange år senere og prøver å huske på de fine og søte minnene vi har sammen. Jeg vet det er mange minner, men jeg husker ikke så mange av dem. Jeg var jo så liten. Hun husker dem i hvertfall ikke.
Og selv om hun ser helt lik ut som da jeg var liten, helt samme personlighet, er hun samtidig blitt en helt annen person.
Lager nye minner
Jeg vet allerede nå at om en liten stund så kommer hun ikke til å kjenne familien igjen. Da har hun mistet hodet, og jeg har mistet noen jeg elsker veldig høyt. Hodet og personen hun en gang var, blir borte, og det skjer fort.
Derfor: Nå som det snart raser ned, og det kommer til å gå fort i svingene, ønsker jeg å lage nye og klarere minner med henne.
Så hun trasker rundt. Jeg går med henne, lager pannekaker, ser på trær og snakker om været. Der går jeg, mens jeg ser andre som er med besteforeldrene ned til byen, på skiturer eller på kino.
Det er da jeg ikke må glemme at hun også tok meg med rundt omkring, så den filmen med meg, eller gikk på skitur der jeg ville. Nå er det jo mer jeg som tar med henne og ikke hun som tar med meg. Men jeg tenker at selv om hun ikke kan ta med meg, så kan jo jeg ta med henne.
Hun husker ikke lenge av gangen, men de små stundene akkurat der og da husker hun. Og selvfølgelig setter hun jo like stor pris på en is eller en tur rundt dammen like mye som andre gjør, kanskje til og med mer enn andre.
Ser ting tydeligere nå
Jeg lærer mye hver dag, men dette er kanskje noe av det viktigste, noe av det jeg lærer mest av. Samtidig som det er trist at jeg opplever det tidlig, er det virkelig en livsvisdom.
Når jeg opplever å ha en mormor med alzheimer som glemmer hele tiden, setter det spor i meg. Det hjelper meg med å bli mer tålmodig, voksen og takknemlig.
Jeg ser de små tingene tydeligere nå. Tingene som betyr mye for henne, er også blitt større og viktigere for meg.
Så vær takknemlig for dem du har - du vet kanskje ikke hvor mye du elsker dem før du mister dem. Så lag minnene. Selv om de er små, betyr de mye.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
Skal du delta i kommentarfeltet?
Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!
