I flere år hadde jeg ikke en eneste god venn | Iqra Aftab

Personlig har jeg på alle skoler jeg har gått på, opplevd altfor lite inkludering, skriver Iqra Aftab (18).

Vi har bedt fem ungdommer analysere årets Ungdata-rapport. Iqra Aftab skriver om funnene om vennskap.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

I den ferske rapporten heter det:

  • Bare i løpet av noen få år har andelen jenter som mangler fortrolige venner, økt fra ti til tolv prosent.
  • På ungdomsskolen og på videregående oppgir én av ti at de ikke har en eneste god venn.
  • Jentene er særlig utsatt.
Les også

Les mer om rapporten og de andre ungdommenes tekster her


Iqra Aftabs tekst:

Det er lett å tro at alle har en god venn i livet sitt. Den gode vennen man kan fortelle alt, og som alltid er der for deg.

Det er dessverre ikke tilfellet.

I flere år hadde jeg ikke en eneste god venn. Jeg trodde kanskje jeg hadde det, men som om jeg ikke var ensom nok fra før av, forlot folk meg plutselig.

Det å ikke ha en venn man kan snakke om alt med og som bryr seg om deg, føles helt forferdelig. Det vet jeg alt om.

Alene vs. ensom

Du stirrer rundt på taket og har lyst til å gråte der du sitter helt alene. Du prøver så hardt å late som, men det går ikke, for ensom er du uansett.

Andelen jenter som mangler fortrolige venner, har økt fra ti til tolv prosent i løpet av noen få år. Jeg har møtt mennesker som selv trekker seg bort, og dette fører til lite inkludering fra andre.

Men mange opplever også mobbing, trakassering og manglende skoletrivsel.

Det kan også tenkes at mange har venner rundt seg, men at de ikke kan snakke med dem om det skulle være noe.

Det er nemlig forskjell på å være alene og ensom.

Ta deg tid

Personlig har jeg på alle skoler jeg har gått på, opplevd altfor lite inkludering. Jeg forstår at det kan være vanskelig å være venn med alle, men når man ikke bryr seg om hun som sitter alene, så bidrar det ikke til noe.

Bak enhver oppførsel er det en grunn

Bak enhver oppførsel er det en grunn. For at utviklingen skal snu, mener jeg det er viktig at vi som medmennesker først og fremst ser hverandre og ikke bare på hverandre.

Ta deg tid til å sette deg ned og snakke med vedkommende som sitter alene. Om så bare for fem minutter.

Lærerne må se elevene, foreldrene må følge med på hvordan barna faktisk har det og samfunnet generelt må vise samhold og kjærlighet.

Når det mangler så mye av dette, er det egentlig ikke så rart at så mange ikke har den ene gode vennen til stede i livet sitt.