Jeg er nervøs og stresset. Kommer jeg til å bli sendt ut?
Hvis jeg må til Jordan, blir jeg helt alene
28. desember, midt i romjulen, må jeg reise ut av landet. Et land som har vært mitt hjem i 13 år. Det er vanskelig, skummelt og vondt. Jeg sover dårlig, spiser dårlig og har aldri energi lenger. Ofte får jeg lyst å gi opp.
Men jeg nekter å gi opp håpet.
Egentlig skulle jeg vært sendt ut 7. desember, men fordi saken min har fått mye oppmerksomhet, har jeg fått bli. Familien min og jeg er veldig glade for dette. Jeg er takknemlig for at folk har tatt initiativ og kjempet. Det er rørende at folk har demonstrert og sendt meg masse fine meldinger.
Ikke norsk nok?
Jeg får ikke opphold i Norge fordi myndighetene mener jeg ikke har sterk tilknytning til landet. Broren min har derimot fått opphold, selv om vi har vært her like lenge. Tydeligvis veier hans tilknytning til Norge tyngre enn de såkalte «innvandringsregulerende hensyn». Det betyr at de mener at broren min er mer tilknyttet Norge enn meg.
Når jeg føler meg nede eller er trist, tenker jeg alltid på hvor heldig jeg er som får bo i Norge. Jeg vet at det er så mange som ville gjort mye for å sitte i min situasjon. Det finnes barn som lever i krig, og mennesker som sulter. De forteller meg at jeg ikke må ta dette livet for gitt.
Uten penger og klær
Hvis jeg ender opp med å dra til Jordan, er jeg helt alene. Jeg har ingen familie som kan ta vare på meg, gi meg penger eller klær. Det er ingen som venter på meg. Jeg får ikke fullført skole og ender nok opp med en jobb hvor man tjener 50 kroner i timen om jeg er heldig. Jeg kan ikke lese eller skrive arabisk, så jeg blir rett og slett analfabet.
Men dette gjelder ikke bare meg. Det gjelder 31 andre. Det er 31 personer som har bodd i Norge i over fem år, men som nå lever med en utreisefrist. Jeg er en av dem som har bodd her lengst. Er det riktig å kaste ut barn som bor her? Barn som ikke har gjort noe annet enn å bli født.
Ba aldri om dette
Den perfekte julegaven hadde vært om Stortinget bestemte seg for å fryse alle disse sakene. Jeg håper de tenker seg grundig om. Vi lever her uten foreldrene våre. Foreldrene våre er allerede blitt straffet, de er jo ikke her. Ingen fortjener å leve med en slik usikkerhet som vi gjør nå.
Planen vår videre er å gå til søksmål i tingretten. Vi har bedt om en ny utsettelse på utreisefristen 28. desember på samme grunnlag som da vi fikk utsatt det første gang. Målet er å søke om noe som heter midlertidig forføyning. Det sier at jeg kan få midlertidig opphold frem til søksmålet starter i tingretten. Så er målet at jeg skal få bli.
Jeg har bodd i Norge i 13 av mine 18 år på denne Jorden. Jeg har dannet meg et liv med familie og venner. Jeg er blitt integrert i samfunnet.
Jeg ba aldri om dette, og jeg ba aldri om å komme hit. Men jeg er her, og jeg har vært her siden jeg var seks år gammel. Jeg håper jeg får det jeg ønsker meg til jul.
La Mustafa bli!
Loven sier at Mustafa bør få bli
Mustafa Hasan var med i Aftenpostens podkast. Hør episoden her:
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
