SiD

Hovedkommentar i Aftenposten av Hulda Holtvedt (15): Det går en rød, blodig tråd fra dødsstraff til oljeutvinning

Denne artikkelen er Si ;D-anbefalt, planlagt og skrevet av vår ungdomsredaksjon i anledning Si ;Ds tiårsjubileum.

Les dagens ungdomsavis gratis her. (NB stor PDF-fil, kan ta noen sekunder å laste ned.)

Det var en februarmorgen i 1876 og en spesiell dag på jobben for bøddel Theodor Larsen. Den dødsdømte var Kristoffer Svartbækken, domfelt for drapet på en ung bondegutt. Vel 3000 tilskuere var møtt frem. Den allmenne fascinasjonen for offentlige henrettelser var ennå et mektig fenomen.

Klokken 07.55 la Svartbækken hodet på blokken.

Et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans idet bøddelen hentet frem øksen.

Klokken 08.00 var det over. Hode og kropp ble adskilt ved første hugg.

Kristoffer Svartbækken var nok en farlig mann. Det var i folkets interesse å bli kvitt ham. Like mye som en straff for forbryteren kunne henrettelsen fungere som en forsikring av allmennhetens trygghet og komfort. Likevel ble Svartbækkens dødsdom den siste som ble fullbyrdet i Norge i fredstid.

Theodor Larsen skulle aldri mer svinge øksen. Ved straffeloven av 1902 ble sivil dødsstraff formelt avskaffet.

Ulike tiders barbari

I dag betrakter vi dødsstraff som en foreldet og barbarisk ordning. Jeg tror fremtidens menneske vil se på en del av ordningene vi holder oss med i 2015, som minst like absurde.

Her kunne vi tatt for oss alt fra pelsindustrien og kjøttindustrien til monarkiet. Men la oss i stedet se på den norske virksomheten som i størst grad truer menneskenes levekår globalt: oljenæringen.

Fossil energi er den største kilden til forurensning i verden.

Norge er i dag den fjerde største produsenten av fossil energi målt pr. innbygger og den ellevte største olje— og gasseksportøren globalt. Det er åpenbart at et land som bidrar så aktivt til klimaendringene, også må ta et tilsvarende ansvar for konsekvensene.

Fullstendig fossilt

FN fastslår at to tredjedeler av verdens kjente olje- og gassforekomster må bli liggende i bakken hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Samtidig ble det forrige uke klart at klima- og forurensningsminister Tine Sundtoft (H) ønsker å flytte iskanten (grensen for hvor langt nord man kan utvinne petroleum). Noen timer etter Sundtofts utspill lyste oljeminister Tord Lien (Frp) ut helt nye leteområder nord for den gamle iskanten.

Hvor er langsiktigheten?

Vi har allerede funnet mer petroleum enn vi ifølge vitenskapen kan bruke. Å fortsette å lete etter olje er som å kjøpe kostbare billetter til et tog som forlengst har gått.

Bryr de seg ikke?

Mens Lien klamrer seg til tanken om at mer oljeboring kan gi «verdiskapning, vekst og arbeidsplasser» i Nord-Norge, blir verden varmere. I Nord-Norge blir det kanskje noen ekstra arbeidsplasser de neste 10–20-årene. På Maldivene mister de fast grunn under føttene. I Afrika vil dyrkbar mark bli ørken.

Hvis ikke verdens rikeste land klarer å fase ut den fossile tidsalderen og realisere en grønn omstilling, hvem skal klare det da?

Det vil bli mye mer ekstremvær, dårligere forutsetninger for matproduksjon, økt spredning av sykdommer. Og selv om det er den sørlige halvkule som tvinges til å betale den høyeste prisen for våre handlingslammede politikere, vil ikke Norge være uberørt.

Millioner av tørste klimaflyktninger vil knele ved våre landegrenser, frenetisk gispende etter vårt ferskvann og tryglende om vår beskyttelse.

Kjenner jeg oljeministeren og resten av Regjeringen rett, vil ikke dét være deres favorittscenario. Eller bryr de seg ikke, siden dette blir deres barns verden og ikke deres egen?

Gjør det for pengene

Oljeindustriens viktigste argument for å få fortsette som de gjør, er penger. Olje er Norges næringsgrunnlag og fremstilles som den eneste mulige forutsetningen for vår velferd. Denne holdningen, og de relativt lettjente pengene, har gjort oljeindustrien så dominerende i Norge at andre næringer har fått for dårlige vekstvilkår.

I dette perspektivet er oljeindustrien nå en trussel mer enn en motor for norsk økonomisk utvikling:

Petroleumsbransjen kaprer de fleste og beste hodene, de rikeste investorene og de høyeste subsidiene.

Hvis Norge skal klare å utvikle miljøvennlig energi og teknologi, kan ikke de fremtidsrettede næringene lenger nedprioriteres. Vi trenger noe å leve av også etter oljealderen, og å etablere oss på fremtidens energimarkeder, er det beste vi kan gjøre.

Hvis ikke verdens rikeste land klarer å fase ut den fossile tidsalderen og realisere en grønn omstilling, hvem skal klare det da?

Historiens skraphaug

Sett fra en ikke så fjern fremtid, der ekstremværet herjer kloden og millioner av klimaflyktninger presser mot Europas stadig høyere murer, vil dagens olje- og gasspolitikk forsone seg som hodeløs brutalitet.

Så hva har dødsstraff og oljenæring til felles? De er virksomheter som tiden har løpt fra.

Enten det handler om livet til et enkeltmenneske eller skjebnen til en hel planet – noen ganger må etiske prinsipper stå sterkere enn det som er mest praktisk her og nå. I 2015 er det ikke Svartbækkens hode, men menneskehetens, som ligger på blokken.

Twitter: @HuldaHoltvedt

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Når tantebarna tar over roret

Les også

Journalister som vil prege nyhetsbildet skal ikke få lov til å male fremtiden vår svart

Les også

«Jeg vet mange unge føler de ikke strekker til, og det er jo veldig feil.»

Hulda Holtvedt (15)

Les mer om

  1. Dødsstraff
  2. Klima
  3. Ungdomsavis
  4. Olje og gass

Relevante artikler

  1. SID

    Kjære Arbeiderpartiet – Natur og Ungdom kondolerer | Johanne Klepp

  2. SID

    Ap, Høyre og Frp: Dere oppfører dere som små barn! | Iris van Brunschot

  3. SID

    Ikke bare en kampsak for isbjørnene | Christine Evjen

  4. SID

    1000 år gammel norsk tradisjon i fare | Marie Rodahl

  5. SID

    Tre positive ting med oljekrisen | Pirasant Premraj

  6. SID

    Vi saksøker staten!