Anoreksien gjorde meg blind for omsorgen jeg fikk

Det var først da jeg ble frisk, at jeg skjønte hvor mye omsorg jeg hadde fått.

«Du må jo minne meg på å spise, ellers kan jeg jo ikke det.»

Dette var en melding som jevnlig tikket inn i innboksen til mamma, sendt fra meg. Jeg var alvorlig syk med anoreksi. Dersom hun ikke minnet meg på å spise hver en bit eller smule, ble det ikke spist.

Jeg tenkte at mamma hadde sluttet å bry seg om meg, de gangene hun ikke sendte melding, eller ikke sa ifra på nøyaktig det tidspunktet jeg hadde planlagt inni hodet mitt.

Lite visste jeg at det heller handlet om at hun satt med en pasient på legekontoret akkurat de minuttene, eller var opptatt med noe annet viktig.

Sykdommen gjorde meg blind

Enda mindre visste jeg at det var sykdommen som snakket inne i hodet mitt. Den gjorde meg helt blind for all omsorg, energi og tid familien og vennene mine la inn i jobben for å gjøre meg frisk igjen.

Jeg husker legen min sa at «det er ingen som kan gjøre deg frisk. Vi rundt kan hjelpe deg så godt vi kan, men til syvende og sist er det bare du som kan gjøre jobben».

Det ble en tankevekker for meg. Kunne ikke mamma gjøre meg frisk? Måtte jeg virkelig velge behandling selv og velge å spise mat selv? Etter litt fundering og refleksjon innså jeg at ja, det måtte jeg faktisk.

Det var ikke mamma, pappa eller søsknene mine som var syke, til tross for hvor dysfunksjonelle de alle ble av at jeg hadde et monster inni hodet. Det var jeg som var syk, og jeg måtte samarbeide og gjøre en stor innsats selv dersom jeg noensinne skulle bli frisk igjen.

Å lide av anoreksi gjorde meg hjelpeløs, som et lite barn. Og det krevde enorme ressurser av dem som sto meg nær. Jeg måtte minnes på å spise alle måltider.

Maten måtte bli laget til meg, og jeg måtte bli passet på mens jeg spiste. Og etter måltidet, når angsten rev og slet så hardt i meg at jeg trodde jeg skulle dø, måtte jeg ha folk rundt meg.

Jeg var avhengig av hjelp, støtte og oppfølging døgnet rundt. Og jeg tok det helt for gitt. Det var jo ingen annen måte å gjøre det på? Jeg kunne jo ikke bare spise selv, tenkte jeg.

Anerkjenn de som gir deg omsorg

Nå er jeg frisk igjen, og i stand til å gi kroppen min næring og omsorg. Jeg kan leve som en normal ungdom. Jeg jobber, prater, leser, skroller, fester, slapper av, gråter, ler og styrer på. Først nå, som frisk, reernært og fri, klarer jeg å sette pris på all hjelpen og omsorgen jeg fikk.

Jeg er så inderlig takknemlig, og jeg får lyst til å klemme og takke alle som stilte opp. Samtidig har jeg dårlig samvittighet. Jeg tok alt for gitt. Det føles for sent å takke nå, flere år i ettertid.

Å være pårørende er en ekstremt krevende, slitsom, utmattende og til tider håpløs oppgave. Det å anerkjenne den rollen og alt som kreves, er viktig. Når det virkelig gjelder, vil de som oppriktig og genuint bryr seg om deg, stille opp for deg.

Jeg tror nettopp det å være omringet av slike mennesker er det som gir livet mening. Så pass på at du anerkjenner dem og ta vare på dem. Dem vil du ikke miste.

Om forfatteren: Ga høsten 2022 ut boken «Vår vei ut» sammen med moren Kari Løvendahl Mogstad, som også er lege og samfunnsdebattant. Boken handler om da Selma fikk en spiseforstyrrelse.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!