Jeg har skammet meg over de mørke tankene mine. Jeg er jo gutt i verdens rikeste land. | Marius Vinje
Det på tide å snakke om den delen av den mannlige kjønnsrollen som dreper.
10. september hvert år markeres verdensdagen for selvmordforebygging. Det er en dag for å minnes alle de som falt i kampen mot livet, de etterlatte og de som sitter inne med tanker om selvmord akkurat nå.
Etter de mange sterke og flotte appellene jeg hørte på Universitetsplassen i år, sitter jeg igjen med flere spørsmål som ikke er så lette å svare på.
Folkehelseinstituttets statistikker sier at 500-600 nordmenn tar selvmord hvert år. Og at to av tre er menn. Hva er det som gjør at det er så mange flere menn enn kvinner som velger bort livet?
Ikke bra nok, ikke tøff nok
Vi menn, selv om jeg kanskje ville blitt definert som en ungdom, har ikke lett for å snakke om følelsene våre. Det forventes at vi skal være tøffe, barske, sterke, modige og følelsesløse. At vi skal ta enhver situasjon på strak arm uten en mine. Alt dette mens mange i all hemmelighet jobber beinhardt for å holde igjen en demning av følelser bak sceneteppet.
Jeg skal ikke være så pompøs og si at jeg snakker for alle menn, men jeg snakker for mange.
Den kvinnelige kjønnsrollen i samfunnet blir ofte debattert. Det er en utrolig viktig debatt som absolutt skal tas, men nå er det på tide å snakke om den delen av den mannlige kjønnsrollen som dreper.
Selv har jeg lenge hatt en mørk skygge som følger meg hvor enn jeg går. Jeg forteller meg selv at jeg ikke er bra nok, tøff nok eller fin nok. Gjennom årene har snøballen fortsatt å rulle og bli til en størrelse jeg ikke lenger klarer å takle selv. Så jeg bestemte meg for at jeg måtte snakke med noen, men hvem? Kompiser? Foreldrene mine? Kjæresten min? En lærer?
I verdens rikeste land
Jeg begynte å dele fraksjoner av tankene mine til ulike folk, men jeg turte aldri å fortelle dem hele sannheten. Jeg skammet meg over at jeg, som en gutt i et av verdens rikeste land, våget å tenke tanken om å ta mitt eget liv. Andre har verre og reelle problemer, viktigere enn mine selvmedlidende tanker.
Det er ikke før nå har jeg innsett at dette er et virkelig og reelt problem, og at det ligger mer stolthet og modighet i å være åpen om det.
Som Tor Levin Hofgaard i Norsk psykologforening sa til NRK:
«Vi må tenke helt nytt om forebygging. Og det haster. Altfor mange tar selvmord i Norge i dag.»
Det er på tide med en reform innen psykisk helsevern. Det må komme flere lavterskeltilbud i nærområdene. Man skal ikke være nødt til å reise til en annen kommune for å oppsøke hjelp.
Det må bli lettere å få profesjonell hjelp, uten alt byråkratiet og ventetiden henvisninger skaper. Vi må åpne for uforpliktende gratistilbud hvor man kan ha samtaler med psykiatriske sykepleiere eller psykologer.
Lett å glemme
Man sier alltid at det ikke skal så mye til. Det blir sagt så ofte at man ikke lenger tror på det, men det er faktisk sant. Det skal ikke alltid så veldig mye til for gjøre en annens dag bedre.
Derfor synes jeg Ruters «hei-kampanje» er helt genial. Det koster ingenting å gi noen et smil eller et «hei».
Og til dere gutta. Du blir ikke tøffere enn når du er åpen om hvordan du har det. Ingen vinner på at du holder det inni deg. Uansett hvilken livssituasjon du er i, er det alltid hjelp å få.
Om du er gift med to barn, student, nyutdannet eller ungkar, er det alltid noen som er villig til å høre på deg.
Og det funker! Selv har jeg gått i terapi i åtte år, og jeg kan med hånden på hjertet si at det hjelper! Når du snakker med en psykolog, snakker du med et menneske som har brukt seks år på å bli psykolog. De dømmer ingen!
Det som er det letteste å glemme og mest klisjé å si, er at du betyr noe. Du betyr noe for menneskene rundt deg, du betyr noe for den eldre damen du ga setet til på bussen. Du har en verdi.
Mer om tematikken:
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
