Jeg opplevde en mangel på respekt for troen min | Kristine Banggren Gripsgård

Da jeg var 15 år, syntes jeg det var vanskelig å være kristen. Ofte ble jeg møtt med en nedlatende holdning: «Du tar nok snart til fornuften, du også.»

Jeg har gått mange runder med troen min gjennom tjueårene. Kristendommen gir mitt liv retning, mening og kampvilje til å bekjempe urettferdighet. Men da jeg var 15 år, syntes jeg det var vanskelig å være kristen. Ofte ble jeg møtt med en nedlatende holdning: «Du tar nok snart til fornuften, du også». Eller «Tar du egentlig egne valg?»

Jeg hadde ikke språket da, men jeg finner ordene nå: En mangel på respekt for tro.

Åpenhet, men ikke innen tro

Det er elleve år siden jeg var 15. Siden da har vi pratet mye om åpenhet. Mangfold. Inkludering. Men jeg er usikker på om det gjelder sfæren som handler om tro. I valgkampen i fjor møtte jeg en muslimsk jente. Hvordan er samarbeidet med det offentlige? spurte jeg. «Det er ikke det offentlige som er problemet. Det er selve offentligheten. Måten man snakker om tro på», svarte hun.

Hun muslim, jeg kristen. Jeg bar, bærer og vil kanskje alltid bære med meg hjertesukk. For det kjennes som om hjertet synker litt når jeg til stadighet opplever at filmer eller bøker portretterer en troende jente som undertrykt og en som ikke tenker selv. Hjertet synker litt når vertene i favorittpodkasten forteller at de ville vært usikre på å ansette en arbeidssøker med ledererfaring fra kristne miljøer.

Still spørsmål

Åpenhet. Mangfold. Inkludering. Verdier det er enkelt å applaudere, men vanskeligere å praktisere. Et konkret steg mot mer åpenhet er å la seg styre av nysgjerrighet, fremfor forutinntatte spørsmål. Tro er personlig, men ikke nødvendigvis privat. Man kan stille spørsmål som: Hva tror du på? Hvorfor tror du? Hvordan påvirker det livet ditt?

Er det noen som kan nysgjerrighet, så er det ungdommer. Å være nysgjerrig er å bygge broer. Å være brobygger er å være fredsskaper. Kanskje bærer vi noe av håpet for fremtiden i spørsmålene vi stiller og i hvordan vi velger å formulere dem.

Tre kjappe med Kristine Banggren

Hvordan var det å skrive i Si ;D?

– Si ;D handler om å ta ungdommer på alvor. Det var det jeg opplevde da jeg var Si ;D- kommentator. Jeg ble tatt på alvor og fikk delta i debatten.

Er det noe du angrer på at du skrev/ikke skrev?

– Nei, men jeg savner den uredde stemmen i meg som turte å mene ting med styrke. Når man blir eldre, blir man automatisk litt reddere og før man formulerer noe tar man gjerne mange hensyn med i betraktningen. Budskapet risikerer å bli litt utvannet. Av og til ser jeg tilbake på 18 år gamle meg og tenker: Du var veldig tøff. Litt umoden, men rå.

Hvordan kan vi sørge for at ungdom får en enda tydeligere stemme i samfunnsdebatten fremover?

– Da flere av Si ;D-kommentatorene lagde Aftenpostens ungdomsavis i anledning tiårsjubileet, hilste daværende redaktør Harald Stanghelle oss velkommen og fortalte oss at dette var viktig for ham. Sånt gjør inntrykk. Du kan ikke bare be ungdom stille opp. Du må være oppriktig interessert i å høre på det de har å si, la de fortelle på egne premisser. Da forteller de.

Her er andre Si ;D-legenders bidrag til serien «Femten i fremtiden»:

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.