SiD

Kanskje dagens ungdom er pikene på broen?

  • Johanne Berg Kollandsrud
    Johanne Berg Kollandsrud
    17 år
Hva gjør at vi fortsatt lar oss fascinere så mye av kunsten til en mann som levde for snart 100 år siden? spør Johanne Berg Kollandsrud (17).

Når en av oss blir den neste Edvard Munch og får museer til ære for seg, hva vil da bli stilt ut?

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Ungdomstiden har alltid vært kjent som den tiden i livet hvor man skal finne ut hvem man er, og hvilken rolle man har her i verden.

Jeg tror at alle unge kjenner på frykten for ikke å være betydningsfull eller god nok. Noe som kan stresse meg personlig, er tanken på å bli glemt eller å leve et helt liv uten å ha gjort en forskjell for verden og dem som skal bo her etter oss.

Selvopptatt som jeg er, nekter jeg å tro at jeg lever her på Jorden akkurat nå bare for å dø om noen år og bli glemt innen 100 år.

Jeg vil gjøre en forskjell og gjøre verden til et bedre sted. Men jeg, i likhet med de fleste på min alder, aner ikke hvordan ennå.

En ting jeg tenkte på her om dagen, er hvordan jeg kan være fremtidens Edvard Munch. Jeg tror dessverre ikke mine kunstneriske evner når like langt som hans.

Men det jeg mener, er: Hvordan kan jeg gjøre noe revolusjonært og nytenkende som vil gjøre verden til et litt bedre sted, og som kanskje til og med vil bli husket etter min død?

Forut for sin tid

Nå er det cirka et halvt år siden det nye Munchmuseet ble åpnet i Bjørvika. Museet passerte så mange som 100.000 besøkende allerede tre uker etter at det åpnet. Hva gjør at vi fortsatt lar oss fascinere så mye av kunsten til en mann som levde for snart 100 år siden?

Mens Munch levde, fikk han mye kritikk. Han malte ikke naturalistiske og realistiske bilder, men følelsesladde og ekspresjonistiske malerier. Han var rett og slett forut for sin tid. Det får meg til å fundere på hvem som er forut for sin tid nå?

Les også

Essay: Aftenposten har mange feil på samvittigheten. Den nest verste er forfølgelsen av Edvard Munch

Mer enn noen gang i historien er folk åpne og tør å belyse alle slags temaer som tidligere var tabu. Noen ganger føles det som om all slags type kunst, litteratur, film og oppfinnelser allerede finnes.

Noen ganger føles det som om all slags type kunst, litteratur, film og oppfinnelser allerede finnes.

Men slik føltes det kanskje også for 100 år siden? Da var det ingen som drømte om at det skulle bli vanlig å dele et øyeblikk med hele verden i form av en film og eller et bilde på sosiale medier.

Mange spor

I det nye Munchmuseet er en hel etasje dedikert til Munchs eiendeler. Stolen han hadde i huset sitt, penslene han malte med, musikken han hørte på, og andre ting som gjør at vi får et litt bedre innblikk i livet til den briljante kunstneren.

Disse er blant gjenstandene som er utstilt i Munchmuseet.

Den største forandringen fra da Munch levde og nå, er all teknologien som har kommet. Når en person dør i dag, er det ikke bare møblene som blir lagt igjen. Det er bilder, videoer, notater, meldinger og spor av alle handlinger man har gjort på mobilen.

Når dagens ungdom blir den neste Munch eller Vigeland og får museer til ære for seg, hva vil da bli stilt ut?

I teorien kan hele livet deres bli blottlagt for folk fra hele verden. Men vil vi like det, og hvem får ta den avgjørelsen? Ville du likt at alle dine Snapchat-minner eller bilder på kamerarullen ble stilt ut på et museum etter at du var død?

Noen som gjør inntrykk

Nå lurer du kanskje på hva alt dette har å gjøre med dagens ungdom? Poenget mitt er: Slik jeg oppfatter det, vil ungdom i 2022 gjøre en forskjell og utnytte livet til det fulle.

Vi unge får ofte høre av eldre eller se i filmer at «ungdomstiden er den beste tiden av livet», noe som skaper høye forventninger som er vanskelige å innfri.

Men kanskje det ikke bare er ungdomstiden man skal bruke på å finne seg selv. Kanskje det er hele livet. Og kanskje det er reisen til målet og alle feilene man gjør underveis, som har noe å si.

Derfor må vi bli bedre på å nyte alle øyeblikk uten å stresse over de neste. Selv om det er vanskelig for meg å innse, skal vi alle dø en gang. Så hva så om vi ikke blir husket for noe spektakulært om 100 år? De som virkelig kjenner oss, får uansett gleden av å oppleve oss.

Kanskje vi blir som «pikene på broen» i Munchs malerier. Noen som ikke blir bemerkelsesverdig i seg selv, men som gjør inntrykk på noen som blir det.

Selv om vi ikke kjenner tippoldeforeldrene våre, er de fortsatt en del av oss. Uten deres oppnåelser, feil, tradisjoner og påvirkning på barna sine, hadde vi ikke vært dem vi er i dag. Slik blir også vi for våre etterfølgere.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!

Les mer om

  1. Edvard Munch
  2. Ung
  3. Stress
  4. Tid