Kjærligheten vinner til slutt

  • Osman Farah (20)
    Osman Farah (20)
Før min første Pride-parade kan jeg huske godt hvor redd jeg var. Jeg turte nesten ikke å gå ned i Oslo sentrum, skriver Osman Farah (20).

Alt jeg hadde hørt om homofili, var basert på frykt og hat. At legningen min var en sykdom og en straff fra gud.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

Mitt navn er Osman. I store deler av mitt liv har jeg følt at jeg blir dratt mellom to verdener.

På den ene siden er jeg annengenerasjons innvandrer. Jeg er født her i Norge av to somaliske foreldre, men jeg har også levd store deler av livet mitt i Somalia og Kenya.

Jeg er også en annen: Jeg er en homofil mann i en verden jeg ofte opplever som hatefull mot sånne som meg.

Min reise så langt i livet, og opplevelsen av å bli revet mellom disse identitetene, har vært vanskelig. Vanskelig fordi jeg må kjempe mot opplevd rasisme på grunn av min farge og bakgrunn, men også vanskelig fordi jeg er homofil.

Til tross for hatet og frykten jeg har kjent på, er denne brokete reisen blitt lettere på grunn av de mange som har vist meg kjærlighet.

En sykdom

En slik opplevelse av kjærlighet fikk jeg på min første Pride-parade i Oslo. På selve paradedagen kan jeg huske godt hvor redd jeg var, og at jeg nesten ikke turte å gå ned i Oslo sentrum.

Jeg var redd på grunn av alt jeg visste om raseriet og fordommene mot homoseksualitet, og jeg var redd for at jeg ville oppleve hat og fordommer der.

Denne brokete reisen blitt lettere på grunn av de mange som har vist meg kjærlighet

Frem til den dagen hadde alt jeg hadde hørt om å være homofil, vært basert på frykt og hat. Jeg hadde lært at dette var en sykdom, en straff fra gud og at det å være «homo» bare var noe «hvite mennesker drev med».

Men i stedet for at min største frykt ble en realitet, så jeg halve byen i gatene, mennesker i alle aldre, full i farger, full av feiring og liv!

Samme historie som meg

Jeg så mennesker som så ut som meg. Folk med samme hår som meg, folk med samme hudfarge som meg – folk med lik historie som meg var blant de feirende!

Jeg så mennesker fra gamlehjem som vinket og jublet fra fortauet. Jeg så barn med ansiktsmaling og plakater sammen foreldrene sine.

Paraden fylte Oslos gater med et vakkert mangfold, og jeg hadde aldri følt på en slik velkommenhet som jeg følte i møte med Pride-paraden.

Frem til denne dagen hadde jeg alltid følt meg som en feilvare – som et menneske som ikke var velkommen noe sted i verden.

Jeg var en 17 år gammel gutt som satt fast i et tomrom uten noe sted som jeg kunne kalle et hjem – uten en flokk som var min, og som aksepterte meg for den jeg er.

Ga meg kraft

Jeg sier ikke at alt ordnet seg etter den dagen. Men det ga meg mer mot og vilje til å kjempe for min plass i Norge.

Det ga meg kraft til å si at jeg fortjener både tryggheten og sikkerheten til å være den jeg er, og til å elske den jeg vil uten å føle skyld og skam – og en kraft til å stå opp mot alle fordommene jeg har måttet kjempe mot.

Alle har et valg, og alle har en fri vilje. Så denne julen, dette nye året, så velger jeg kjærligheten. Jeg velger å bli elsket og elske.

Jeg velger kjærlighet fremfor hat, jeg velger kjærlighet fremfor frykt – og jeg velger å kjempe mot hat og fordommer – for menneskeheten. Jeg håper du gjør det samme.

En riktig god jul og fin høytid til dere som feirer kjærligheten.

13–21 år? Vil du si din mening om noe du er engasjert i? Si ;D vil gjerne høre fra deg. Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.