SiD

Det som er så fantastisk med deg, mormor, er at du ser meg | Amalie Kråbøl

  • Amalie Kråbøl (15)
– Da jeg var liten, hadde jeg ADHD. Huset ditt ble et tilfluktssted for meg, skriver Amalie Kråbøl (15). Her er hun sammen med sin mormor.

Vi kan bli sittende over de tomme tallerkenene i over en time og prate. Du vet når jeg har det vanskelig, og du er alltid klar til å snakke om det.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

NY SERIE! Hva betyr det å ha en bestemor eller bestefar, en som er på et helt annet sted i livet enn deg selv? Fem lørdager fremover forteller unge mellom 13 og 21 år om sine besteforeldre.

I dag skriver Amalie Kråbøl (15) et brev til sin mormor.


Kjære mormor.

Nå har du vært mormoren min i snart 16 år, er ikke det rart å tenke på? Du har sett så mange sider av meg, både gode og dårlige. Det er vanskelig å tenke seg hvordan ting hadde vært uten deg, ikke bare i mitt liv.

Jeg vet at mor er veldig glad for å ha deg her og i nærheten. Vi fikk jo flyttet deg inn i nabohuset her for noen år siden, da ble du nærmest fast barnevakt for meg og lillebroren min.

Jeg vet ikke hvor begeistret du var de gangene vi kom helt uanmeldt og ble en uke eller mer, men det gikk i hvert fall ikke an å se det på deg.

Hos deg føler vi oss alltid velkomne, og det er godt å tenke på.

Du var mitt tilfluktssted

Da jeg var liten, hadde jeg ADHD. Huset ditt ble et slags tilfluktssted for meg, men det var ikke huset som hjalp meg, det var kvinnen inni huset, deg altså. Egentlig var mitt tilfluktssted hvor enn du befant deg.

Som barn hadde jeg mange rare argumenter, noen var helt på jordet, men du holdt alltid med meg sånn at jeg skulle ha en lagkamerat.

Jeg husker aktivitetene jeg fikk deg med på da du bodde i den lille leiligheten din. Noen ganger dro jeg frem et lite pingpongsett jeg hadde fått i et Donald-blad en gang. Du ble med uten å protestere, og vi slo den ballen over spisebordet i timevis mens vi lo og koste oss. Andre ganger tok vi en tur på stranden og kikket på skjell og steiner.

Du passer på meg

Det var en liten leilighet du bodde i da. Det var bare ett soverom, og hver gang jeg overnattet hos deg, fikk jeg sove i sengen din mens du måtte ligge på sofaen.

Jeg burde tenkt at ryggen min var mer egnet til sofaen enn din, men det hadde nok ikke du brydd deg om, du som bryr deg mer om andre enn deg selv.

Ting er ikke som de engang var. Jeg går i tiendeklasse nå, og det har skjedd mange store forandringer. Fortsatt overnatter jeg ofte hos deg, mormor.

Du styrer og steller for at jeg skal komme meg på skolen om morgenen og har maten klar når jeg kommer hjem. Jeg har til og med en hund som du tar deg av når jeg er på skolen.

Du vet alltid

Selv om vi ikke spiller pingpong over spisebordet lenger, prater vi mye sammen. Etter at vi har spist middag, sitter vi ofte over de tomme tallerkenene våre og prater om alt mulig rart. Vi kan bli sittende i over en time og prate.

Hver eneste samtale ender med at jeg sier «takk for maten» og rydder bort tallerkenen min. Da har jeg som regel ikke mer å snakke om.

Det som er så fantastisk med deg, mormor, er det at du ser meg selv om jeg kan være usynlig for alle andre.

Du vet når jeg har det vanskelig, og du er alltid klar til å snakke om det. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått være ditt barnebarn. Jeg er kjempeglad i deg!

Les også

  1. Tilde (13): Mine nyttårsforsetter skal for én gangs skyld handle om noen andre enn meg selv

Les mer om

  1. Mine besteforeldre
  2. Ungdom
  3. Eldre
  4. Relasjoner