«Hvordan er det å ha en funksjonshemmet bror?» | Åne Bjerke

Si ;D-innlegg: Jeg klarte ikke å svare ordentlig da jeg fikk spørsmålet for seks år siden, men det klarer jeg nå.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble jeg spurt om hvordan det er å ha en bror som er funksjonshemmet. Jeg klarte aldri å gi ham et ordentlig svar.

Jeg er nå 20 år, og spørsmålet har dukket opp flere ganger siden da. Å svare er vanskeligere enn hva mange andre tror. Skal jeg svare som det er, eller pynte litt på det?

For noen uker tilbake leste jeg Si ;D-innlegget til 13 år gamle Helene. Hun sier at hun har møtt mange barn med autisme, men en sjelden gang søsken til et barn med autisme. Dette fikk meg til å tenke.

Ikke alltid lett

Jeg har gode venner som bryr seg om både meg og min bror. De spør ofte hvordan det går med oss begge.

Likevel har jeg ingen venner jeg prater aktivt med om hvordan det er å ha et nært familiemedlem som er utviklings- eller funksjonshemmet. Det er vanskelig å uttrykke seg til andre som ikke er i samme situasjon.

Det er ikke like lett å åpne seg opp om noe som står så nært.

Jeg har fått med meg debatten om å gi gravide en ekstra ultralyd i uke 12 i svangerskapet. Personlig synes jeg det er skummelt at man kan bestemme så tidlig om en vil ha barnet eller ikke dersom det viser seg å være funksjonshemmet.

Denne debatten er lang og krevende, men i mitt syn virker ultralyden da mot sin hensikt, noe som er et etisk problem.

Dette ville jeg svart

Det å ha en bror, søster eller et barn som er annerledes, skjønner jeg kan være skummelt, men ønsket mitt er at du ikke skal være redd.

Nå skal jeg svare deg som spurte meg for seks år siden om hvordan det er.

Å ha en bror som er funksjonshemmet kan sammenlignes med en berg- og dalbane. For det er ikke alltid helt perfekt.

Du bekymrer deg mer og føler et stort ansvar. Følelsen av ikke å gjøre en god jobb dukker stadig opp i tankene, og det er ikke lett bare å legge dem til side.

Jeg synes det er vanskelig å dra fra ham i lengre perioder, på grunn av bekymringene for at noe skjer vokser når jeg ikke er i nærheten.

Det å ha en funksjonshemmet bror er noe helt spesielt. Små ting som å se ham smile eller le gjør dagen min bedre. Det er sammen med ham og familien at jeg er blitt til den jeg er i dag.

Han har lært meg mye om hvordan man tar vare på hverandre, hvordan man viser omsorg og ikke minst hjelper hverandre når det trengs.

Vil hverandre det beste

Jeg har et liv fylt med drømmer, og det er mange muligheter ute i verden. Ønsket mitt om å oppleve hva som er der ute, er stort.

Likevel er jeg bekymret for at noe skal skje ham, og føler et ansvar for å gjøre det beste jeg kan for ham hver eneste dag uansett hvor jeg befinner meg.

Han er min bror, og det medbringer sine ansvarsområder. Noe jeg ikke har noe i mot. Jeg vet at selv om han ikke kan si det med ord, så vil han at jeg også skal følge min drømmer og oppleve det jeg ønsker.

For snur man om på det, er jeg like mye broren hans som han er min, og vi vil begge det beste for hverandre.

Det er noe vi har lært opp gjennom årene.

Så til deg som blir bestemor, bestefar, mamma, pappa, eller søsken til et barn som er utviklings- eller funksjonshemmet, ikke vær redd.

Selv om det medbringer mer ansvar, vil kjærligheten til dette mennesket være enormt.

Lese videre? Vi anbefaler:

Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.