SiD

13. desember: Den dagen jeg fant ut at jeg var svart

  • Zuhayr Abdi (17)

Foto: privat/ kavring / Shutterstock / NTB scanpix

I dusjen som 10-åring, med lyset fra badet som fikk huden min til å se enda mørkere ut, innså jeg betydningen av hudfargen min.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Foto: kavring / Shutterstock / NTB scanpix

Årets julekalender i Aftenposten har tema «Livsvisdom fra ungdommen».

Dagens luke er skrevet av Zuhayr Abdi (17) fra Silsand/Oslo.


Da jeg var liten, ble jeg mobbet. Jeg led av en enorm identitetskrise. Det var uten tvil ikke lett å være eneste mørkhudede, muslim og flyktningbarn i flere mils omkrets der jeg vokste opp.

Mobbingen gikk på alt fra mellomrommet mellom fortennene til de mørke pigmentene som dekket kroppen min.

Til tross for dette forstod jeg aldri hva som «egentlig» var galt med meg.

Jeg hadde noen venner på skolen, prøvde å trives og jobbet hard med skolearbeidet. Så hardt at jeg en dag ble den beste eleven i norsk på nasjonale prøver i klassen.

Men mobbingen lot seg ikke stanse. Jeg var stygg neger, og det var visstnok vanskelig å se forskjell på meg og «en bøtte med bæsj».

Førte til selvhat

En dag fant jeg omsider ut hva som var galt med meg. I dusjen som 10-åring, med lyset fra badet som fikk huden min til å se enda mørkere ut, innså jeg betydningen av hudfargen min.

Tidligere forstod jeg aldri hva som gjorde at jeg var så annerledes. Ja, jeg brukte hijab, og ja, foreldrene mine var ikke etnisk norske.

Men som et lite uskyldig barn så tenker man at alle er like og at det ytre er ikke så viktig.

Den dagen i dusjen forstod jeg for alvor at jeg hadde andre forutsetninger i livet takket være hudfargen og etnisiteten min. Jeg forsto at jeg aldri kom til å bli som klassekameratene mine.

Les også

Dette er årets julekalender: «Livsvisdom fra ungdommen»

Men hva førte denne åpenbaringen til? Jo, selvhat. Jeg utviklet misnøye mot alle som så ut som meg.

Jeg hadde rett og slett ikke bra med meg selv og hvordan jeg så ut. Og jeg ville gjort alt for ikke å skille meg ut.

Jeg ble feig

Det tok flere år for meg å komme over mobbingen og rasismen jeg ble utsatt for. I håp om å bli bedre likt sa jeg meg enig at ordet «neger» egentlig ikke var noe annet enn et begrep for svarte mennesker.

Jeg ble feig og turte ikke å si imot når jeg hørte rasistiske bemerkninger. Jeg lo med.

Senere fikk jeg høre at jeg ikke var som «de andre». Jeg ble glad.

Vi lurer ofte på hvorfor mennesker med annen bakgrunn segregerer seg, hvorfor de ikke blir integrert i samfunnet.

Les også

12. desember: «Det grandtanten min sa til meg for to år siden, har endret meg som person»

Er det egentlig rart når man hele tiden får høre at «sånne som deg ikke bidrar til samfunnet»? At «sånne som deg er en skitten ape»?

At navnet ditt betyr stengte dører i arbeidslivet? At «sånne som deg bør pelle seg tilbake dit de kommer fra»?

Ikke barnas skyld

Jeg har skjønt at det ikke er barna som mobbet meg, det er noe galt med. Det er samfunnet og foreldrene.

Et barn på åtte år lærer ikke av seg selv at alle mørke mennesker ser ut som bæsj. Et barn kommer ikke med rasistiske tilnærminger uten å ha hørt det først hjemme.

Sannheten er at generasjon etter generasjon blir indoktrinert til å assosiere det mørke med stygghet og svarte mennesker som mindreverdige.

Og forandring blir dessverre ikke å skje over natten.

Jeg tror sannelig at løsningen er en kombinasjon av representasjon, forbilder og forebygging.


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen
  2. Mobbing
  3. Rasisme

Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen

  1. SID

    Angela (17): «Benedikte lærte meg at alle kan ha venner - om man har Downs syndrom eller ikke»

  2. SID

    Benedikte (16): «Før ble vi møtt med stygge blikk på gaten. Plutselig ble de vennlige»

  3. SID

    Daniel (23): «Er du homo?» ropte han. Jeg er fremdeles usikker på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde

  4. SID

    Veslemøy (19): «Det første den bipolare lidelsen lærte meg, var å leve nå»

  5. SID

    Simen (23): «Når små øyeblikk blir veldig store»

  6. SID

    Amalie (18): «Jeg var usikker på om noen ville leke med meg. Så møtte jeg Blessing»