SiD

Hvorfor tvinger vi barn inn i kategorier?

  • Max Rustøy-Haglund
    16 år

Kjønnsroller blir presset på oss fra vi er født, skriver Max Rustøy-Haglund (16). Foto: Vilma.K / Shutterstock / NTB

Jeg ble konstant spurt om jeg var gutt eller jente.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg vokste opp med foreldre som lot meg gjøre det jeg ville. Jeg fikk gå med kjoler, leke med dukker og ha langt hår uten at det var noe rart. Jeg bekymret meg ikke over hva som var normalt og ikke.

Da jeg begynte på barneskolen, fikk jeg kommentarer som «Hvorfor har du så langt hår, du er jo gutt?» og «Hvorfor bruker du jenteklær?» Jeg ble ertet i ny og ne, og jeg ble konstant spurt om jeg var gutt eller jente.

Men hvorfor har små barn slike holdninger? Jeg tror det er fordi kjønnsroller blir presset på oss fra vi er født. Vi hører ting som «Har mamma bakt den kaken eller?» og «Pappa kan sikkert reparere den».

Verste man kan oppleve

Helt ubevisst setter vi barn inn i båser hvor de selv ikke får lov til å velge. Jentereklamer er rosa, fylt med hjerter og blomster. Guttereklamene er derimot barske og macho.

I klesbutikker er barneavdelingen delt inn i en rosa side og en mørkeblå side. Jeg er selv blitt flau over å handle klær i jenteavdelingen når jeg har skjønt jeg var den eneste gutten der. Jeg fikk også kommentarer fra andre voksne og venner om hvor rart det var.

Oppdragelse har mye å si for hvordan vi tenker og hvem vi blir. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det å føle at man ikke passer inn, er noe av det verste en kan oppleve. Jeg er ikke en maskulin gutt, men jeg identifiserer meg som en gutt likevel.

Gutt eller jente?

Det var vondt når folk konstant spurte meg om jeg var gutt eller jente, eller når de trodde jeg var jente. Jeg husker til og med en gang jeg dro til legen og han sa «Hva feiler det denne unge damen i dag da?» Bare fordi jeg hadde langt hår og korte shorts.

Det var så ekstremt ukomfortabelt og så utrolig vondt. Da begynte jeg å spørre meg selv hvorfor jeg ikke var som de andre guttene. Jeg passet jo ikke inn.

Jeg klippet etter hvert håret og begynte å gå med gutteklær. Jeg husker jeg gråt i flere dager etter jeg klippet meg. Den eneste grunnen til at jeg gjorde det, var for å slippe kommentarene. Tenk at jeg som åtteåring måtte slite med selvbildet mitt.

Ord har makt

Jeg vet dessverre at jeg ikke er alene. Noen av dem som er hardest rammet av kjønnsforventninger, er transpersoner. Hver tredje transperson har prøvd å ta sitt eget liv. Det er skummel statistikk.

Det er mange fordeler ved en oppvekst hvor det er mindre fokus på kjønnsroller. Først og fremst kan vi få et større mangfold mennesker. Fordi flere av oss kanskje tør å være oss selv uten å skamme oss. I tillegg oppnår vi kanskje likestilling i større grad, fordi færre er blitt matet med sterke kjønnsroller som små.

Egentlig er det helt absurd hvordan såpass mange voksne i 2021 fremdeles presser små barn inn i kategorier. Ord har mer makt enn vi kan tenke oss. Det må vi ikke glemme.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Kjønn
  2. Identitetsfølelse