Det er et enormt spenn mellom det nære og det svære

Verden er stor, liten, fantastisk og forferdelig på samme tid. Så hvorfor skulle ikke livet være det?

«Er glasset halvfullt eller halvtomt?»

Det klassiske spørsmålet som skal definere perspektivet ditt på livet. Om du ser hva du har, eller hva du mangler.

For meg er det en litt rar problemstilling, ettersom svarene ikke er motsigende. Tvert om, det ene innebærer vel det andre: Om glasset er halvfullt, vil alltid halvparten være tomt. Og for å møte livet, som er fylt av opp- og nedturer, er det nødvendig å anerkjenne at begge deler eksisterer.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal se verden fra et «sunt» perspektiv. Man kan alltid ta enda et skritt tilbake og se verden i et enda større bilde – men når jeg trekker meg for langt unna, blir plutselig både jeg og det meste annet ubetydelig smått.

Det er vel oppskriften på en eksistensiell krise å fokusere på at ingenting varer evig, at mening er en illusjon, og at vi bare er støvkorn på universets tidslinje. Når det blir for tungt å ta livet én dag om gangen, er jo det en betryggende tanke.

Men det er ikke akkurat en bærekraftig løsning.

Motsatt problem

Om jeg derimot kun fokuserer på det som skjer rett foran øynene mine, blir jeg fort blind for alt annet: Klimakrisen finnes ikke før jeg kjenner den på huden, nestekjærlighet er forbeholdt mine nærmeste, og ting som eksamen eller strømpriser blir til noe tilsvarende verdens undergang.

Det er et enormt spenn mellom det nære og det svære. Vi eksisterer både som en dråpe i havet, og som midtpunktet i vårt eget univers.

Når jeg prøver å ta dette inn over meg, blir det plutselig veldig vanskelig å svare på spørsmål som «hvordan går det?» «Jo da, verden er i ferd med å gå under – men på den andre siden var det veldig hyggelig på jobb i dag»?

Det er mange plan å holde styr på om gangen, så jeg har hatt en tendens til å sikte fokuset mot et sted i midten. Men jeg tror egentlig ikke løsningen er å finne en gyllen middelvei.

Funker ikke å droppe

Det funker ikke bare å droppe ytterpunktene fordi de er vanskelige å kombinere. Eksamen er faktisk dritt, og det må finnes rom for å anerkjenne det uten å få «privilegert» stemplet i pannen. Det er lov å øse ut om strømpriser og familiedrama og mandager og pollenallergi – for det er en del av livet på et individuelt nivå.

Men det er også viktig å ta et skritt tilbake og samtidig se problemene vi som fellesskap står overfor. «Perspektiv» handler ikke nødvendigvis om å kunne måle situasjoner opp mot hverandre, men om å gi plass og anerkjenne begge sider som en del av tilværelsen.

På samme måte som man må gi rom til problemer på alle plan, tror jeg også det er viktig å gi oppmerksomhet til både store og små gleder. Når jeg kun ser på lykken i det store bildet, forsvinner de små gledene som driver hverdagen. Men på den andre siden er det lett å leve så mye her og nå at jeg glemmer de større privilegiene som faktisk gir meg muligheten til akkurat det.

Jeg er liksom ikke bevisst takknemlig for elektrisitet. Eller tannkrem. Eller gleden over at jeg har lært å lese, ren luft, trafikkregler, ytringsfrihet eller det at jeg ikke risikerer livet mitt ved å gå på skolen.

Å velge hva vi ser

Vi har en utrolig evne til å velge hva vi ser, og jeg tror ikke jeg er den eneste som kan trenge en påminnelse om det fra tid til annen.

Verden er både stor, liten, fantastisk og forferdelig på samme tid, så hvorfor skulle ikke livet være det? Det er lett bare å se det jeg ikke har, eller overse det som blir for omfattende. Å bli fortapt i detaljene eller kun å se det store bildet.

Jeg tror ikke at det å «få litt perspektiv» handler om å finne et balansepunkt i midten, men om å ha én fot i hver ende og prøve å gi rom til hele spekteret. For livet rommer alt.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!