Et kjærlighetsbrev fra eldre meg til lille meg. Og en unnskyldning til mamma.

Endelig klarer jeg å si til den indre stemmen at «nok er nok».

I førsteklasse la jeg merke til at jeg så litt annerledes ut
Litt tynn i håret og smale, mørkebrune øyne

I andreklasse hørte jeg stille på når min aller nærmeste venninne fikk stadig flere komplimenter for det lange lyse håret

I fjerdeklasse bestemte jeg meg for å starte på håndball, selv om jeg egentlig ikke var atletisk av meg
For kanskje hvis jeg gjorde de samme aktivitetene og oppførte meg som de norske, så ville jeg til slutt bli helt norsk jeg òg

I femteklasse var klassen på en forestilling om andre verdenskrig
Skuespilleren pekte på meg og sa at på grunn av mitt mørke hår og mine brune øyne ville jeg bli sendt til en plass og tatt hånd om
Det knøt seg i magen da alle begynte å le – selv om jeg også lo

I sjetteklasse innså jeg at jeg sto i spagaten mellom to kulturer
Løsningen?
Være en del av dem som ikke så helt ut som meg, men mer ut som meg enn det de med lyst hår noen gang kom til å gjøre
Fordi selv om de andre snakket albansk, somalisk eller thailandsk, så skjønte de meg
De var jo meg: med hus i Norge, bakgrunn fra hele verden, men ingen steder å kalle hjem

I åttendeklasse så jeg venninnen til storebroren min i bunad på 17. mai
En annen, eldre jente med filippinsk bakgrunn i bunad
Hjertet mitt slo litt ekstra hardt og tok en bakoversalto: fordi der sto hun med hodet høyt hevet og var dritpen

I niendeklasse fikk jeg to nasjonaldrakter: bunaden og min helt egne baro’t saya
Jeg følte meg endelig litt pen, muligens bitte litt stolt, men jeg følte meg ikke helt tilpass i noen av dem

I tiendeklasse sto en hel guttegjeng på håndballbanen, dro øynene sine bakover og ropte: «Rekk opp hånden hvis du er kinesisk»
Treneren min ba dem om å holde kjeft eller å fjerne seg
Jeg børstet det av, latet som om det ikke gikk inn på meg, selv om vi så det på prestasjonen min i kampen etterpå. Jeg bommet, bannet og flauest av alt: knakk sammen gråtkvalt

Mitt andre år på videregående ble jeg bedre kjent med en god lytter
Ordene hans var forsiktige og brutale:
«Jeg hadde aldri klart å oppnå det samme som deg hvis jeg hadde vært gjennom det samme»

Mitt siste år på videregående var jeg lei av å være sint
Lei av å være sinna på verden
Lei av å være sinna fordi jeg ble født med det utseendet jeg hadde
Lei av å være sinna fordi jeg alltid måtte høre «men hvor kommer du egentlig fra?»
For når jeg tenker meg om, så er mamma den vakreste av damene jeg kjenner på hennes alder
Og når jeg tenker meg om, så er det tante som har lært meg alt om å gi, uten å kreve noe tilbake
Det er lola (bestemor) som motiverte meg til å være overambisiøs
Det var lola som fortalte meg: «De kan stjele alt fra deg, til og med identiteten din, men de kan aldri stjele kunnskapen din»

I dag er jeg student
Jeg studerer psykologi ved NTNU
Studiet har muligens lært meg at jeg ikke behøver å ta meg selv så sykt høytidelig
Og endelig klarer jeg å si til den indre stemmen at «nok er nok»

Livet behøver ikke være en evig konflikt
Fordi da hjertet mitt gråtkvalt skrek «Jeg hører jo ikke hjemme noen steder!»
Svarte Yosef Wolde-Mariam og Karpe med «du er fra over alt, passet ditt er regnbuen»
Og jeg skjønte aldri hva det betydde
Før jeg godtok at jeg aldri kom til å bli blå eller gul når jeg er den vakreste nyansen turkis

Så til alle andre Ann-Christin-er der ute
Til alle dere som aldri føler dere helt hjemme – hverken her eller der:
Dere er bra nok
Dere er vakre
Dere er råsterke
Vi hører ikke hjemme ingensteder
Vi hører hjemme overalt

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!