Ikke alle helter går med kapper. Noen går med hvite sykehusskjorter.
Jeg er ikke like modig som Christine Koht. Ikke i nærheten. Men jeg skal bli modigere.
I Aftenposten leste jeg om kreftsyke Christine Koht, og om hvordan ansiktet hennes hadde forandret seg på grunn av behandlingen. Første gang jeg så bildene, fikk jeg sjokk. Jeg skammer meg over å si det.
Jeg skammer meg over den biten inni meg. Den som ikke fikk ordentlig medfølelse med henne før utseendet ble ugjenkjennelig. Som om ansiktet, bare innpakningspapiret til bevisstheten under, var viktigere å redde enn et liv?
- Se video der Christine Koht forteller om sitt nye ansikt:
Frykten for å miste eget ansikt var umiddelbar og overveldende. Ikke bare fordi et tiltalende ansikt gjør verden til et enklere sted å leve, men fordi et annerledes utseende kan gjøre alt så mye tyngre.
Vi mennesker er noen fordomsfulle skapninger. Gjennom tusenvis av år med evolusjon er vi blitt programmert til å frykte alt som er annerledes. Annerledes er skummelt.
Later som ingenting
Jeg merker at blikket mitt automatisk trekkes mot alle med et utseende som ikke ligner mitt. Så prøver jeg å late som ingenting. Men det er jo for sent. Skaden er allerede gjort.
Man kan tenke at ett blikk ikke skader. Men det er ikke ett blikk. Det er summen av jungelen av stirrende øyne og overraskede fjes. Jeg vet at jeg ikke hadde vært modig nok til å gå ut.
For noen uker siden røk jeg korsbåndet. På ingen måte sammenlignbart med en alvorlig diagnose. Men likevel, hevelsen fikk meg til å sky skjørt og kortbukser som pesten. Ikke engang 25 grader og sol kunne lokke meg ut fra mine mørke jeans.
Les intervjuet med Christine Koht: – Jeg vil at alle skal se dette bildet
Og krykkene tok fra meg all lyst til å møte verden, jeg var livredd for at folk skulle se på meg som annerledes.
Innsikten skremte meg.
Ikke sunt for noen
Og jeg tror Koht har så rett. For med én gang jeg visste mer om årsaken til forandringen hennes, virket det mindre skremmende. Så jeg lover å gjøre butikkturen så enkel som mulig for alle som våger seg ut.
Jeg skal gjøre mitt for at flest mulig kan tørre å leve det livet de fortjener. Ikke fordi du er mer eller mindre vakker, men på grunn av kraften du har i å være til. Naturretten må være hevet over resten.
Du trenger ikke å gjøre deg fortjent til en plass på bussen eller gaten. Det er ingen kriterier du må oppfylle for å gå ut av huset. Du har rett på kroppen din, uansett hvilken form den har.
Og din verdighet som menneske kan ingen ta ifra deg. Vi må slutte med denne utseendefikseringen. Det er ikke sunt, hverken for oss selv eller andre.
En ny helt
Jeg er ikke like modig som Christine Koht. Ikke i nærheten. Men jeg skal bli modigere. Jeg skal gå med krykkene mine, med hevet hodet og miniskjørt, og jeg skal ikke skamme meg over et kne som har latt kroppen min utfolde seg. Og jeg håper at vi kan normalisere det mest naturlige av alt sammen. Kroppene våre.
For det vil komme dager da de ikke ser ut som vi ønsker. Og hvis vi kunne akseptere det, glemme dette skjøre innpakningspapiret for et øyeblikk, da kunne vi kanskje overvinne frykten. Og det kan umulig gjøre verden til verre sted.
Men uansett hva som skulle skje, så har jeg funnet en ny helt. Og oppdaget en ny sannhet. Ikke alle helter går med kapper. Noen går med hvite sykehusskjorter.
Les intervjuet med Christine Koht: – Jeg vil at alle skal se dette bildet
Jeg hadde glemt plastlaken, morfin og kvalme. Og jeg hadde glemt hvor glad jeg er for å være her. Takk, Christine Koht, skriver Lena Ronge
Hør podkasten «Koht vil leve» her:
- Her kan du høre podkasten i Spotify.
- Her finner du den i Itunes.
Dette er første episode:
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
