Guttene veddet om puppene mine
Det var tungt å bære store bryst, men trakasseringen var minst like belastende.
For noen uker siden tok jeg brystreduksjon. Når folk spør meg hvorfor, svarer jeg som regel at det er på grunn av fysiske plager. Det er ingen løgn, men langt fra hele sannheten.
Allerede på ungdomsskolen da puppene mine så vidt var større enn gjennomsnittet, begynte tegnene på holdninger å florere.
De første møtene med trakassering
Mine første opplevelser med trakassering virker relativt uskyldige. Det var alt fra at en fremmed guttegjeng på fotballbanen lo, pekte og sa «se sånn puppene hennes rister», til at en kompis tegnet en karikatur av meg som «Ringeren i Notre Dame» med «hengetits».
Men det skulle bli mye verre.
Jeg svarer som regel at det er på grunn av fysiske plager. Det er ingen løgn, men langt fra hele sannheten.
Jeg var ikke gamle jenta første gangen noen tok meg på puppene uten å spørre meg først. Og jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger det samme har skjedd i ettertid.
Klarest husker jeg det fra en fest jeg var på: Guttene veddet om hvem som kunne «komme lengst» med puppene mine.
Humor som forsvarsmekanisme
Min forsvarsmekanisme ble med tiden humor rundt kropp og seksualitet. Jeg ble så tidlig «hun med de store puppene» at jeg ikke hadde noe annet valg enn å eie det.
Seks år etter den karikaturtegningen er jeg for eksempel fortsatt selvironisk om «hengetits». Jeg seksualiserer meg selv for å komme andre i forkjøpet. Og jeg tror mange andre unge jenter gjør det samme.
Etter hvert lærte jeg å si ifra.
Som da en fremmed mann på gaten hvisket meg i øret «faen så svære tits du har». Jeg ba ham om å «dra til helvete». Det tok likevel lang tid før jeg brukte den samme genseren igjen.
Jeg seksualiserer meg selv for å komme andre i forkjøpet. Og jeg tror mange unge jenter gjør det samme.
Da «Jura» ble foreslått som mitt russenavn, sa jeg pent nei. Men følte meg etterpå som verdens kjedeligste person.
Kvinnehelse nedprioriteres
Bryststørrelsen min har også ført til store fysiske plager. Jeg eier ikke én eneste bh som passer, og jeg må regelmessig trene styrke for å unngå ryggsmerter og dårlig kroppsholdning.
Som om dette ikke er nok, møter man stadig bagatellisering fra samfunnet. Jeg er en av de heldige som får brystreduksjon, men det er ikke alle som får den hjelpen de trenger.
Jeg skulle ønske at det kun er oss med store bryster som opplever seksuell trakassering og et overbelastet helsetilbud. Da hadde kanskje problemene vært løst om en måned, men slik er det ikke.
Rett til å bli tatt på alvor
«Hore» er fremdeles et av de mest brukte skjellsordene i norsk skole. Fødetilbudet og barselomsorgen reduseres over hele landet, og annenhver kvinne opplever seksuell trakassering før hun er ferdig på videregående.
Vi har ennå en lang vei å gå før vi kan kalle Norge for et likestilt og frigjort samfunn. For hvor mye skal til før vi kvinner blir tatt alvor?
Når feminisme debatteres, påpekes det ofte at alle har de samme formelle rettighetene og mulighetene her i Norge. Mange spør seg om vi ikke heller burde fokusere på den feministiske kampen som støtter undertrykte kvinner i andre land.
Dette trenger ikke være en motsetning. Vi har kapasitet til å kjempe for kvinnene innenfor og utenfor egne landegrenser samtidig.
Og som mine og andres erfaringer viser, kan ikke Norge kalles et likestilt samfunn fritt for trakassering. Ikke ennå.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
