Spiseforstyrrelser i breddeidretten – hvem tar ansvar?
Tanker fra en av dem det gikk dårlig med.
At spiseforstyrrelser er et problem blant toppidrettsutøvere, det har vi fått med oss. Men hva med alle de unge der ute?
For det er ikke hos toppidrettsutøverne man ser flest tilfeller av spiseforstyrrelser. Det er hos de unge problemet er størst. Jeg er ikke forsker og kan ikke si dette helt sikkert, men jeg har satset på langrenn selv og vet hva spiseforstyrrelser dreier seg om. Jeg er en av dem det gikk dårlig med.
Årsakene til min spiseforstyrrelse er selvsagt sammensatte, men idrettssatsingen og alvoret som preget hver eneste skitrening fra ung alder av, var en utløsende faktor for at sykdommen tok overhånd.
Jeg er dessverre en av dem som endte opp med å få et altfor tvangspreget forhold til mat, trening, kropp og vekt, som igjen resulterte i full trening- og konkurranse-nekt, og til slutt innleggelse ved sykehus.
Mye skam
Lenge trodde jeg at jeg var den eneste. Jeg skammet meg mye, og det tok lang tid før jeg turte å si til andre hvorfor jeg ikke fikk lov til å gå skirenn eller trene. For i treningsmiljøet jeg var i, handlet det om å være sterk og utholdende. Sterk både mentalt og fysisk.
Det begynte allerede i 12-årsalderen. Det var en skam om man ikke holdt ut, da ble man sett ned på eller oversett. Skryt eller oppmuntrende ord kunne man bare glemme. Det skulle være hardt og seriøst. Derfor sa jeg aldri til noen hvorfor jeg sluttet å komme på trening eller på skirenn. Da ville jeg fremstå som svak, trodde jeg.
Bekymret for økende antall henvendelser om spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere
Ettersom månedene gikk, turte jeg å åpne meg litt for andre som drev med langrenn. Det viste seg at jeg er langt fra den eneste med problemer knyttet til mat og trening. Det har fått meg til å sette spørsmålstegn ved hva slags miljø og kultur jeg har vært en del av.
Obligatorisk kursing
Man kan ikke legge skjul på at spiseforstyrrelser er et stort problem blant unge idrettsutøvere. Jeg vil ikke legge skyld på noen, for ingen har alene skyld i at en spiseforstyrrelse oppstår, verken trenere, foreldre eller utøvere selv. Men man kan forebygge, og her har de voksne et ansvar.
I dag stiller ikke forbundet krav til utdanning for trenere i bredden. Jeg mener det bør være et obligatorisk kurs som frivillige må ta før de kan trene ungdom over 12 år. Et kurs hvor de lærer hvordan man kommuniserer til ungdom hva som er et sunt forhold til idrett, og hvordan de som trenere kan bygge opp selvfølelse og mestringsfølelse hos utøverne. Et godt forhold mellom trener og utøver er mye viktigere enn folk kanskje tror.
Utøvere og trenere bør også få opplæring i hvor grensene går når det kommer til trening og mat, og når varsellampene bør begynne å lyse rødt. Man kan ikke bare gå rundt grøten i en evighet, for da kan fort problemet bli alvorlig og vanskelig å løse.
Foreldre må jobbe
Jeg ønsker meg at trenere skal ha nok kunnskap til å oppdage når en utøver sliter, og ta ansvar deretter. Med ansvar mener jeg å ta det opp med utøveren det gjelder, men også å snakke åpent om hvordan man egentlig har det, i miljøet.
Jeg ønsker at unge utøvere skal være trygge på at trenerne aksepterer at prestasjonene uteblir i perioder, og at motivasjonen kan svinge. Fokuset burde være på trivsel, samhold og utvikling.
Jeg har vært på skirenn nesten hver helg hele vinteren i flere år og vet at også idrettspappaer (og noen mammaer) har en jobb og gjøre. Det er helt utrolig hvilke kommentarer en kan høre foreldre si, for eksempel at man er «for tung for løypeprofilen» og derfor ikke kan forvente seier. Som ung utøver blir det fort å tenke at resultatene vil bli bedre om en bare blir tynnere. Men det er jo ikke meningen at 16 år gamle jenter skal ha kroppen til en 13-åring.
Unødvendige kommentarer fra både trenere og foreldre som handler om mat, kropp og vekt, er ikke med på å skape en god selvfølelse hos utøvere, og det forebygger på ingen måte spiseforstyrrelser.
Mer på vakt
Det er bra at toppidrettsutøvere står frem og deler sine erfaringer, men det er ikke nok. Idrettsforbundet og idrettslagene i breddeidretten må være mye mer på vakt enn de er nå. Skal man ha en sjanse til å forhindre at idrettsutøvere utvikler
spiseforstyrrelser i ung alder, må man ta tak lenge før utøverne havner på landslag.
For unge utøvere i dag håper jeg at det skjer en endring i hvordan man driver idrettssatsing. For det må skje en endring snart, og problemene må frem i lyset.
Jeg håper at breddeidretten i Norge tar mer tak i problemene og hjelper lokallagene, slik at flere unge kan få tilbake idrettsgleden, og at færre trenger å oppleve det samme som meg og mange andre.
Aftenposten kjenner skribentens identitet. Teksten publiseres anonymt av hensyn til hennes helse og alder, samt videre karriere i skisporet.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
