Pappa glemte ofte å hente meg på skolen. Han var dritings.
Si ;D-innlegg: Hvordan kunne ingen reagere da den lille jenta sto igjen alene på skolen? Hvorfor så ingen meg?
Jeg har slitt med en annerledes oppvekst. Min far er alkoholiker. Lenge ble jeg fortalt av far at det som skjedde innenfor husets fire vegger, var vår hemmelighet.
Og som alle barn er mot sine foreldre, var jeg trofast. Min mor og resten av familien visste ingenting. For er det én ting jeg har lært gjennom barndommen: Barn er de beste til å lyve for å beskytte sin familie.
I tenårene gikk ting opp for meg. Jeg så verden og forsto at det ikke var en slik barndom man skulle ha.
Jeg innså at det ikke var «normalt» at far dro ut på byen mens barnet hans lå alene og sov.
At det ikke var ok at far glemte å hente deg på SFO fordi han hadde druknet sine sorger og glemt at du eksisterte. Jeg forsto at bror fortalte meg at når pappa gikk i søvne, så var han egentlig dritings.
Skyldfølelse for de rundt meg
Slike ting gikk opp for meg, og etter mange år klarte jeg endelig å gi slipp på hemmeligheten til pappa. Hemmeligheten som har hatt en stor innflytelse på mitt liv, tanker og følelser overfor meg selv og andre mennesker. Både på godt og vondt.
I løpet av årene jeg bodde hos min far, var jeg en hardbarket jente uten noen spesielle følelser. I dag har jeg mer enn nok følelser og er sårbar som bare det.
Etter mange år klarte jeg endelig å gi slipp på hemmeligheten til pappa
Jeg har skyldfølelse for at mamma har skyldfølelse, for pappa som jeg sviktet, for de som tok meg inn i varmen da jeg trengte et sted å bo og som måtte holde ut med en fortapt sjel av en tenåring.
Skyldfølelse for broren min som følte han måtte skjule sine følelser for meg, og for min gamle bestevenninne som var vitne til mye en person skal slippe å oppleve.
Mange spørsmål
Jeg sitter igjen med spørsmål. Mange spørsmål. Hvordan kunne ingen oppdage det? At jeg annenhver dag kom for sent på skolen, men kun da hun bodde hos far.
At den lille jenta sto igjen etter skolen alene, mens alle de andre barna ble hentet av sine foreldre. Hvorfor reagerte de ikke? Hvorfor reagerte ingen når en far aldri ble med på konkurranser eller kamper datteren aktivt deltok i?
Da hun hang ute halve natten med eldre venner, men kun når hun bodde hos far?
Hvorfor har ikke menneskene som har sett dette, sagt noe? Hvorfor har ingen sett det sårbare barnet som så sårt trengte hjelp, men ikke hadde stemmen til å spørre? Hvorfor?
Si ifra
Jeg skylder ikke på noen for det som har skjedd. Det er ikke barneskolelæreren min sin feil, eller noen andre sin feil, at jeg har hatt den oppveksten jeg har hatt.
Jeg vil bare minne alle på, nok en gang, at det er bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite.
Mange føler at systemet rundt også svikter når foreldreomsorgen gjør det
Jeg er sikker på at det er mange flere enn meg der ute, som føler at samfunnet og systemet rundt også sviktet deg da foreldreomsorgen gjorde det.
Så mine ord til alle der ute, spesielt dere som jobber på skoler og i barnehager: Det er bedre å si ifra én gang for mye, enn én gang for lite.
Og til alle i lignende situasjon: Snakk med noen. Det hjelper ikke å holde tankene for seg selv. Husk at det er ok å få hjelp, man trenger ikke å «klare seg alene» som barn.
Vil du lese flere sterke innlegg om omsorgssvikt?
- Blogger Eirin Kristiansen: Pappas alkoholproblemer preget oppveksten
- Paal Andre Grinderud: Min største drøm var at mor skulle være edru. I alle fall på julaften.
- Meg (21): Du er ikke her, mamma. Du er inni deg selv
- Jente (16): Slik vi kler oss ut til halloween, kler du deg ut som et menneske. Derfor er du ikke pappaen min
Seksuelle overgrep - og tiden etter
Ane Vangens (20) overgrepsmann ble nylig dømt til fire ås fengsel.
Camilla anmeldte to voldtekter i løpet av ett år, men begge sakene ble henlagt.
Sammen med Lisa Arntzen, sosionom i Dixi, gjester de oss denne uken for å fortelle om tiden etterpå.
Hør den med ett klikk her:
Slik blir du abonnent:
