Jeg var lenge tilhenger av kroppsnøytralitet. Så ble jeg syk.

Kroppsnøytralitet løser ikke problemene knyttet til kroppspress. Det skaper nye.

Etter at den store «body positivity»-bevegelsen kom, var det mange som mente bevegelsen fokuserte for mye på utseende.

Derfor ville motstanderne heller fokusere på alt kroppen gjør for oss, og vi fikk begrepet kroppsnøytralitet.

Den vanlige retorikken innenfor kroppsnøytralitet er typ «vær takknemlig for alle stedene bena dine tar deg, for at hjertet ditt holder deg i live, for at lungene dine puster».

Men dette motsvaret løser ikke problemet. For hva skjer om kroppen ikke fungerer som den skal? Skal man være takknemlig da?

Jeg er ikke nøytral. Jeg er sur.

Den underliggende tanken til kroppsnøytralitetbevegelsen er god: Jeg trenger ikke å være skikkelig positiv når det gjelder kroppen min, nøytralitet er bra nok. Problemet er hvordan man skal føle seg nøytral når kroppen svikter.

Bena mine kan ikke ta meg langt, det gjør vondt bare å stå på grunn av kronisk sykdom. Hjertet mitt liker å dunke altfor fort når jeg reiser meg opp, sånn at jeg besvimer.

Lungene mine er ikke så flinke til å være i fysisk aktivitet på grunn av astma.

Ingen av disse kroppsfunksjonene fungerer uten å skape smerte. Jeg er ikke nøytral til det.

Jeg er sur.

Jeg er skuffet.

Men jeg trenger ikke å være takknemlig for kroppsfunksjonene mine, og det trenger ikke du heller.

Innså det destruktive

Da jeg først ble syk, var jeg konstant sur på kroppen min. Jeg var tidligere tilhenger av kroppsnøytralitetretorikken, og det var ikke før jeg møtte veggen at jeg innså hvor destruktiv den var.

Å bli syk eller funksjonshemmet er allerede en ekstremt isolerende opplevelse på grunn av alle barrierene i samfunnet og fordommene folk har.

Det siste vi det gjelder, trenger, er å mislike oss selv i tillegg fordi kroppen «feiler».

I et forsøk på å løse problemet med at det legges for mye vekt på utseende, legger kroppsnøytralitet for mye vekt på funksjon. Dette i stedet for å korrigere det underliggende problemet, som er at vi legger verdien vår i kroppen vår i stedet for hvem vi er som personer.

Dette blir ikke bare et problem for funksjonshemmede, men for alle.

Må desentralisere

Min kropp feilet da jeg var 15. Men på et tidspunkt gjør de flestes kropp det.

Du blir syk. Du blir gammel. Livet skjer. Å være avhengig av kroppens funksjonsevne for å ha det bra seg selv er ikke bærekraftig.

Nå forsøker vi å bli mer progressive når det kommer til kropp, ved å fortsette å operere innen det samme systemet problemet oppsto i. I stedet må vi tenke bredere.

Gjør det meg til en bedre eller verre person om kroppen min er flink til tingene den skal? Nei.

Det har ingenting å si for hvem jeg er som person. Og det har ikke utseendet mitt heller.

I stedet for å løse problemet med kroppspress ved å skape press på hvordan kroppene våre skal fungere, må vi heller desentralisere kroppen vår fra selvbildet vårt.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!