Ensomhet blant studenter sluttet ikke i fadderuken. For mange begynner den der.

Før studiestart ble det slått alarm om ensomhet blant studenter. For noen av oss kom debatten på feil tidspunkt.

Før fadderuken ble det slått alarm etter at en undersøkelse viste at 40 prosent av studenter var ensomme. Eksperter og tidligere studenters råd til de nye studentene var å «hoppe i det» for å få seg venner. Jeg mener litt av problemet er at vi mangler tiltak og debatt for de av oss som heller vil hoppe ned i mye annet enn nettopp «det».

Jeg syns det er skummelt å rekke frem hånden og møte mange mennesker på en gang. Under min egen fadderuke fant jeg ingen å «klikke med» der jeg gjemte meg innerst i et hjørne og håpet at den eneste som skulle komme bort, både var en sjelevenn og mannen i mitt liv - for å spare tid og nerver.

Og selv om jeg hadde fadderuke i England, og selv om jeg kanskje er det minst festglade mennesket jeg vet om, vet jeg også at det var mange andre som følte at ungdomstidens beste uke løp fra dem da de prøvde å finne noen å klamre seg til, mens «verdens beste jenter» fant hverandre gjennom kjærlighet ved første «Dancing queen».

Feil tid

For oss kom debatten om ensomhet på feil tid. Etter en stund begynner det å merkes at man går alene til kantinen når andre går i gruppe, at man heller ikke denne helgen har et vors å gå til, eller at det ikke er noen man kan spørre om hjelp til stort og smått. Fordi man gang på gang ikke har noen som orker å invitere seg, selv med promille, føler man på et eller annet tidspunkt at det er en selv det er noe galt med.

Akkurat som høstkulden kommer ensomheten snikende inn. Vi trenger at debatten om ensomhet blusser opp igjen, så vi skjønner at vi ikke er alene.

Problemet er at løsningene som er enklest å selge - de som studentpolitikerne kan vise handlekraft med, de som handler om å bruke mer tid og penger i starten av studieåret - ikke nødvendigvis hjelper de av oss som i utgangspunktet syns det er vanskelig å «hoppe i det».

Enkel og vanskelig løsning

Én øl fra eller til, en litt kulere artist på konsert eller én kamp til med en obskur sport er ikke det som utgjør forskjellen. Det er på den ene siden mye enklere og på den andre mye vanskeligere enn som så.

En del av løsningen er så enkel at selv Fantorangen har presentert den mange ganger på barne-TV, men likevel så vanskelig at selv voksne mennesker i fancy kontorer er langt fra å mestre den: Noen må bli flinkere til å inkludere og være litt ekstra greie med andre. Andre må bli flinke til å spørre om å få være med og svare ja når noen spør.

Å utfordre seg selv på den måten kan være vanskelig, kjedelig, rart, dumt og teit. Jeg mener likevel det er verdt å prøve for å unngå at 40 prosent av studenter av og til stirrer ut i luften på hybelen og føler seg helt alene i verden.

Må våkne igjen

For å være helt ærlig tror jeg ingen vet hvordan man skal løse problemet med ensomhet. Jeg er likevel ganske sikker på at det hjelper å snakke om det, uansett hvor man er.

Jeg tror min opplevelse på studiestedet i England er ganske lik mange andres, om man har flyttet hjemmefra eller ikke. Derfor er vi helt avhengige av at debatten våkner igjen.

Dessuten kan vi kanskje komme frem til tiltak som hjelper på ensomheten, også for de som trenger mer enn én uke og en øl for å få seg venner. Ensomhet blant studenter sluttet ikke i fadderuken. For mange begynte den der.

Derfor må debatten om ensomhet fortsette. Ingen burde måtte være alene om de ikke vil!

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken.