SiD

Jeg kommer aldri til å glemme de norske vennene mine

Ny hverdag: Selvmordsbombere og krig er den nye hverdagen for Ehsan og familien. - Noen ganger kan du høre skyting, og helikoptre flyr nesten hver natt over Kabuls himmel, skriver han.

Jeg har bodd i Norge i nesten fire år. For noen uker ble familien min og jeg sendt tilbake til Afghanistan.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Det er vanskelig å forlate det landet som føles som hjemme. Jeg gikk på skolen, og hadde gode venner. Jeg og søsknene mine jobbet mye for å lære språket og bli en del av det norske samfunnet. Jeg tror vi fikk det til stort sett.

Ehsanullah Qazi (19) savner vennene sine hjemme i Norge.

Jeg følte meg veldig nær vennene mine og merket ikke at jeg var annerledes. Kompisene mine var snille. Vi var glade og vi var lei oss sammen. Vi lo og vi gråt. Vi lærte av hverandre og lærte til hverandre.Venner var en viktig del av hverdagen min. Jeg kommer aldri til å glemme dem.

Ehsans venn, Jesper Nohr (17), fortviler:

Les også

«Hvorfor får ikke vennen min bli i Norge?»

En annen verden

Jeg har aldri bodd i Kabul før. Det føles som å leve i en annen verden. Jeg likte den norske kulturen, og jeg var vant til den. Jeg prøvde å lære det gode fra norsk kultur.

Jeg lærte å smile, være tålmodig og høflig mot alle. Det går ikke an å praktisere norsk kultur her i Afghanistan.

Føler oss aldri trygge

Afghanistan er et land med mange problemer, og det viktigste av dem er dårlig sikkerhet. Vi er redde for å gå ut. Vi føler oss ikke trygge.

Til og med damen med blå Chadæri (et spesielt afghansk hodeplagg) kan gjennomføre et selvmordsangrep som rammer mange uskyldige mennesker. Du vet aldri hvor Talibans neste mål er.

Det skjedde et selvmordsangrep den 19. november (vi ble returnert til Kabul den 16.). Det var i nærheten av vårt område, og rommet vårt ristet.

Les også:

Les også

Når en venn sendes ut av landet

Noen ganger kan du høre skyting, og helikoptre flyr nesten hver natt over Kabuls himmel. Vi hadde ikke opplevd slike ting på lenge.

Drømmene våre er borte

Jeg og søsknene mine var glad i å gå på skolen. Skolen var det stedet jeg følte meg rolig og glad. Søsteren min drømte om å bli lege. Hun jobbet hardt for å få til det, men i disse dager ser det mørkt ut for henne. Hun har mistet håpet, og kan ikke drømme om å bli lege lenger.

Jeg og broren min hadde drømmer som alle andre ungdommer. Gjennom skole og fotball kunne mine drømmer blitt virkelighet. De gav meg mening, og det var ikke lett å se dem brenne. Vi tilbringer vanskelige dager. Alt ser mørkt ut akkurat nå.

Jeg håper at disse dagene bare er et mareritt. Et mareritt som slutter når jeg våkner.

Les mer:

Les også

  1. Jeg er ingen selvmordsbomber

  2. Hva er jeg egentlig?

  3. «Norge har en gyllen mulighet til å anerkjenne Palestina som en egen stat og få fortgang i en fredsprosess.»

Ehsanullah Qazi (19)

Les mer om

  1. Asylsøkere