Minoritetsmenn er ikke tause. Men vi blir ofte svartmalt og mistenkeliggjort når vi ytrer oss | Abdirahman Hassan

Si ;D-innlegg: Mens jentene heies frem av politikere og journalister, blir vi gutter satt i bås som de såkalte «undertrykkerne».

Det offentlige ordskiftet har det siste året introdusert oss for nye unge stemmer.

Unge kvinner med minoritetsbakgrunn tar et oppgjør med æres- og skamkultur og utgjør en feministbølge vi aldri har sett før. Men hvor er de muslimske guttene i samfunnsdebatten, spør Venstre-politiker Abid Raja i et intervju med Vårt Land.

Han sier at minoritetsgutter mangler jevnaldrende rollemodeller og hevder at vi ikke har kamper å kjempe for. Jeg kjenner meg ikke igjen.

Når politikere som Raja betegner oss som «bortskjemte», bidrar han til å bekrefte majoritetens mistanker om at vi minoritetsmenn blindt aksepterer uretten som foregår rett foran øynene våre.

Vi blir kritisert for å være helt usynlige og tause i den skamløse debatten. Sannheten er at vi alltid har vært her. Vi lytter, vi ser og leser.

Svartmalt og mistenkeliggjort

Jeg vet ikke hvilke gutter Raja etterlyser, men jeg vet at det finnes sterke stemmer i debatten.

Jeg leser om gutter som ikke tør å være seg selv i frykt for å bli utfryst fra sine egne, som utsettes for tvangsekteskap og som sliter psykisk.

Disse mennene skriver om tabuer i minoritetsmiljøer og er modige stemmer, til tross for at de velger å signere sine innlegg anonymt. De er mine rollemodeller.

Vi minoritetsgutter ønsker selvsagt å være en del av samfunnsdebatten, vi opplever bare at vi ikke får den samme anerkjennelsen som jenter, fordi vi er de såkalte «undertrykkerne».

Les også

Minoritetsgutter om sosial kontroll: – Jentene er vår ære, derfor har de strengere regler

Når vi uttaler oss om temaer som religion og integrering, opplever vi at våre intensjoner og budskap blir feiltolket og misforstått. Vi får høre at vi er «bortskjemte» og at vi har større friheter enn jenter, av enkelte politikere.

Vi blir sett på som motpolen til den stadig undertrykte minoritetskvinnen.

Jeg er så møkk lei av å se at minoritetsmenn som aktivt deltar i debatten, gang på gang skal bli mistenkeliggjort, svartmalt og gjort om til kvinneundertrykkere.

I skyggen av jentene

For mens stadig flere jenter med minoritetsbakgrunn tar et oppgjør med ukultur og blir heiet frem av journalister, politikere, feminister og andre, havner minoritetsmannen ofte i skyggen.

Vi får ofte høre at vi mangler i samfunnsdebatten. Men det er ikke så rart. Det er så mange negative stereotypier og usanne myter om minoritetsmenn i den offentlige debatten og i mediene, som forfølger oss.

Mange opplever å bli utestengt fra storsamfunnet, samtidig som at de opplever at veien inn i arbeidslivet og utdanningssystemet slettes ikke er lett.

Les også

Akmed Mohamed (20): Minoritetsgutter har latt oss selv bli stumme

http://minotenk.no/kjaere-bror/I sosialantropolog Monika Grønli Rostens doktoravhandling kommer det frem at det er minoritetsguttene som møter mest motgang: For mens «jenter med minoritetsbakgrunn heies fram av venner, lærere, foreldre og storsamfunnet, dropper brødrene deres ut av skolen.»

Hvorfor snakker ikke vi om de reelle utfordringene som minoritetsmenn daglig opplever i det norske samfunnet?

Skal stå side ved side

Det forventes hele tiden at flere minoritetsmannen skal ta avstand fra ukulturen, han bør rett og slett skamme seg. Men faktum er at vi ikke er kvinneundertrykkere eller kvinnehatere.

Mange av oss er de fremste forkjemperne for kvinners rettigheter, og vi er sterke motstandere av patriarkalske samfunn. Vi er brødre, vi er sønner, vi er fedre, og vi er ektemenn.

Vi må endre det falske narrativet som er blitt skapt om minoritetsmannen, og ta til motmæle mot den ufortjente kritikken som han stadig opplever når han ytrer seg offentlig.

Det er virkelig på tide at vi ufarliggjør minoritetsmannen og samtidig styrker hans rolle i den skamløse bølgen. Den nye feministbølgen kan forvente å ha minoritetsmannen stående ved siden av seg i kampen mot æreskultur.

Derfor er jeg glad for at jeg er med i prosjektet Kjære bror, av Minotenk, som har som hensikt å fremme guttenes stemme i skam- og æreskulturen-