SiD

Jeg er lei av å lytte til stemmen i mitt eget hode

  • Heidi Cecilie Baastad Christensen
    Heidi Cecilie Baastad Christensen
    Ballettdanser
Heidi Cecilie Christensen jobber som ballettdanser på Den Norske Opera & Ballett. I den fjerde luken i vår julekalender skriver hun en tekst til spiseforstyrrelsen sin.

Det er så uinteressant hvordan jeg ser ut.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli kjent med deg. Jeg så andre rundt meg sakte, men sikkert komme deg litt nærmere. Jeg tenkte alltid: Du velger aldri meg. Men en dag så var du der. Du kom inn i livet mitt gradvis, men også helt uventet.

Jeg forsto ikke din innvirkning på meg før jeg nesten kollapset en dag på skolen. Du hadde gjort ditt, men vårt forhold var langt fra over.

Min nye komfortsone

Dag etter dag fant du flere og flere måter å torturere meg på. Du gravde deg inn i sjelen min helt til jeg ble en person jeg selv ikke kjente. Jeg mistet latteren min og energien forsvant. Til og med mitt forhold til mine nærmeste ødela du.

Men gjorde jeg noe for å stoppe deg? Nei, fordi det å gi slipp på deg var mer skremmende enn å ha deg ved min side. Du som gang på gang gjør masse galt for andre og nå meg, var blitt til min nye komfortsone.

Av en eller annen grunn fikk jeg plutselig mye mer oppmerksomhet da du ble kjent med meg. Jeg ble sett og respektert. Det var nesten som at du satte meg på en pidestall, og jeg raget litt høyere enn alle andre. Jeg fikk mer og mer av det jeg alltid hadde ønsket meg, men samtidig raknet også livet litt etter litt.

Vil ha deg vekk

Du var ikke en misbrukende kjæreste, en dårlig venn, en aggressiv lærer eller en slem stemor. Du var bare en bitte liten stemme bakerst i mitt eget hode som overtalte meg til at et liv uten mat og glede var noe jeg trengte.

Fire år senere er du fortsatt med meg, men jeg har klart å ta litt mer kontroll over deg. Men selv om jeg kan virke normal for de fleste, gjemmer du deg alltid bak hvert hjørne for å skremme meg.

I det siste har du vært med meg hvor enn jeg går. Angsten min for deg er skyhøy, og jeg klarer ikke komme ned på jorden igjen. Det er lettere å ligge under dynen og håpe at du forsvinner. Jeg tør ikke å gå ut og slåss med deg lenger, du har jo alltid vunnet før.

Men samtidig er jeg også så innmari lei. Jeg vil ha deg vekk, jeg vil ha livet mitt tilbake. Jeg vil stoppe å bry meg så innmari mye om hvordan jeg ser ut. Det er jo helt irrelevant!

Ha det bra

Hvorfor skal min kropp ha noen betydning for min verdi i dette samfunnet? Hvorfor skal jeg bli bedømt av mine egne tanker over hvordan jeg ser ut? Jeg er så sinnssykt lei dette maset fra meg selv, men samtidig klarer jeg ikke stoppe.

Jeg er avhengig av deg, og hvis du forsvinner, føler jeg at jeg mister en del av identiteten min. Men du må forsvinne, jeg kan ikke leve sånn som dette. Jeg trenger kontrollen over mitt eget liv tilbake, og jeg er bestemt på å få det til.

Endringsdagene kommer hver dag, og jeg prøver å gripe sjansen til endring hele tiden. Det er ikke alltid det går, men jeg prøver i hvert fall. Fordi du skal faktisk komme deg ut av livet mitt.

Jeg vil bare si: Ha det bra, spiseforstyrrelse.


13–21 år? Vil du si din mening om noe du er engasjert i? Si ;D vil gjerne høre fra deg. Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les også

  1. 1. desember: Hadde det ikke vært for samtalen med bestefar, vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det

  2. 2. desember: Da jeg gikk av den stappfulle bussen, følte jeg meg stolt og stor

  3. 3. desember: Jeg er helt unik. Er du?

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!

Les mer om

  1. Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen