Valgkampen er blitt et kappløp om å være mest folkelig, hippest eller artigst

Unge velgere lar seg ikke lure så lett. Det vet jeg fordi jeg har prøvd.

Det rigges til valgkamp, og lokalpolitikere i det ganske land tar på seg både smilet og sjarmen for å vinne velgernes gunst. Det skal deles ut boller og flyers, det skal tas imot tilbakemeldinger som spenner fra konstruktiv kritikk til regelrett refs på valgboder, og det skal debatteres i beste sendetid på landets største TV-kanaler.

«Same procedure as last valgkamp, Jonas?»

«Same procedure as every valgkamp, Erna.»

Det håper jeg, for egen sjelefreds og samfunnets skyld, at det ikke blir.

La oss slippe

Dagens valgkamper handler ikke bare om å vise den beste politikken, men også om å vise seg så folkelig som mulig. På grunn av sosiale medier bringer dette med seg så mange flaue øyeblikk for alle involverte at man skulle tro man var i konfirmasjon.

Hypotesen er tydeligvis at måten man kan nå unge på, er å lage enda en konto på sosiale medier, være enda mindre selvhøytidelig eller drite seg ut både loddrett og vannrett i sin tolkning av en populær dans.

Et eller annet sted i dette kappløpet om å være mest folkelig, hippest eller artigst forsvinner hele poenget med politikken. Å gå til valgurnen er tross alt ikke det samme som å trykke liker i sosiale medier.

Det handler om muligheten til å si sin mening og velge hvem som styrer. Det er vi unge veldig klar over, og de fleste jeg kjenner, tar det på det største alvor.

Derfor er det frustrerende når politikerne bruker så mye tid på å være folkelige i stedet for å utvikle eller forklare politikk. Tiden og ressursene politiske partier bruker på å få oppmerksomhet i ulike formater, kunne de for eksempel brukt på å korte ned og forklare partiprogrammene sine.

Bruk tiden mer fornuftig

Et raskt overslag forteller meg at å lese stortingspartienes programmer fra perm til perm ved forrige stortingsvalg innebar å lese rundt 950 sider tekst. I tillegg kommer all tid og livsglede man måtte investert i å skjønne hva teksten betyr, hva partiene legger i ordet «bærekraft», og hvordan de skiller seg fra hverandre.

Tiden politikere bruker på sosiale medier, er også tid de kunne ha brukt på å finne ut hva unge faktisk er opptatt av når de ikke sitter med mobilen, som å sikre bedre psykiske helsetilbud, få til bedre kollektiv transport eller å utvikle troverdige klimaløsninger for kommunen.

Det rare er at jeg tror de fleste politikere hadde foretrukket å gjøre det på måten jeg akkurat beskrev. Det er tross alt snakk om folk som valgte å bli «influensere» i kommunestyret heller enn på Snapchat.

Av en eller annen grunn føler de seg likevel «tvunget» til å vise diverse dansekunster, vitsekunster eller se hvor sprek jeg er på søndagstur-kunster foran kameraet i stedet for å vise frem politikken de går til valg på.

Det er synd om kravet om at man må «bjuda på» og «tørre å være seg selv», gjør at de som kunne fått til noe politisk, finner på noe annet, fordi de ikke trives med å vise seg frem på sosiale medier.

Velgerne kan flytte oppmerksomheten

Det er i hvert fall synd om all jobbingen med de personnære formatene skjer i et fåfengt forsøk på å nå de unge. For vi lar oss ikke lure så lett. Dette vet jeg fordi jeg har prøvd. En vakker dag da jeg var aktiv i Høyre og stod på valg-stand på Karl Johan, kom det bort en gruppe ungdommer som stilte irriterende gode spørsmål jeg ikke kunne svare på i farten.

I et innfall av panikk prøvde jeg febrilsk å finne noen reklameeffekter jeg kunne gi bort som et plaster på såret. Jeg kunne like gjerne ropt «se, en rosa elefant», eller «se, en aspirerende kommunestyrepolitiker som driter seg ut», som fiffig avledningsmanøver. De var nemlig ikke interessert i reklameeffekter, men i å finne ut hvem som hadde den beste politikken, fordi de skulle ta et valg.

Jeg tror løsningen her er å følge eksempelet deres. Ikke stem på politikere fordi de er kulest på Tiktok. Ikke aksepter dårlige svar på viktige spørsmål fordi den som svarer, har sterkt «SoMe-game». Og ikke kritiser de som faktisk bruker tid på det de er valgt til, og ikke sosiale medier.

Fordelen er at partiene nesten er nødt til å følge etter om vi flytter oppmerksomheten vår bort fra sosiale medier tilbake til det valget handler om. Hvis kommentarfeltet fylles opp av ønsker om noe mer seriøsitet, er sannsynligheten stor for at vi får det til.

Hvis det blir «same procedure as last valgkamp», må undertegnede i alle fall kjøpe en ny pute å gjemme hodet i.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!