Er suksess forbeholdt de ekstroverte?
Det virker som om introverter, som meg selv, har to valg: late som vi er noe vi ikke er, eller akseptere nederlaget.
Vi har med tiden klart å gå bort ifra et ensidig bilde av hvordan en suksessfull person ser ut. Men vi klarer ikke slippe tanken om at vi må oppføre oss på en bestemt måte for å oppnå suksess. Nemlig å være utadvendt.
Da virker det som om introverter, som meg selv, har to valg: late som vi er noe og noen vi ikke er, eller akseptere nederlaget.
Var det noe galt med meg?
Jeg innså nylig at jeg er introvert. Helt siden ungdomsskolen har folk fortalt meg at jeg er utadvendt, og det var ikke før jeg startet på universitet at jeg begynte å føle på at det ble slitsomt å være lenge rundt folk. Jeg innså også hvor mye jeg koser meg i eget selskap.
Som mange andre introverter oppfattet jeg dette først som en grunnleggende karakterfeil ved meg. Jeg stusset lenge over hvordan jeg kunne «fikse» dette, helt til en venn sa at det ikke var noe galt med meg, jeg er bare introvert!
Faktum er at noen mennesker får energi av å være med andre, og noen bruker opp energi på å være med andre. Jeg faller definitivt innenfor den sistnevnte kategorien.
Men i vårt ekstroverte idealsamfunn var dette vanskelig for meg å akseptere. Det er på grunn av dette idealet at vi føler at det er ett bra og ett dårlig svar på jobbintervjuer, når vi blir spurt om vi er introverte eller ekstroverte.
Men hvorfor er det å være introvert en dårlig egenskap? Hva er galt med å være slik som meg?
Snakker når jeg har noe å si
Vi blir ofte fortalt at du må være mer som en ekstrovert hvis du vil være suksessfull.
Vi blir ofte fortalt at vi må «snakke mer», «slutte å tvile på oss selv» og «få et større nettverk», men hva er galt med bare å snakke når du føler at du har noe å si?
Er det ikke like bra å være litt kritisk og flink til å se når du tar feil, eller bare å ha en liten gruppe nære venner i stedet for et stort nettverk?
For det er akkurat slik jeg og så mange andre trives best, og det er ikke ulempe, det er en fordel!
Suksessfulle når vi er genuine
Jeg måtte lære meg å akseptere dette da jeg tok over en lederrolle hos Røde Kors. Da jeg prøvde å lede som en ekstrovert, fikk jeg lite kontakt med de frivillige, var mentalt utslitt og fikk lite gjort.
Det var ikke før jeg begynte å lede slik det var mest naturlig for meg, nemlig som en introvert, at jeg faktisk ble en flink leder. Kanskje fordi introverte typisk er mer mottagelig for nye innspill, vi lytter mer, er mer proaktive og tar færre forhastede avgjørelser (hentet fra boken «Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking» av Susan Cain).
Eller, kanskje er det bare slik at vi er mest suksessfulle når vi er genuine og lar oss selv lede andre, snakke og kommunisere på en måte som er mest naturlig for oss.
Det er derfor jeg mener det er så viktig at vi gir slipp på vårt ekstroverte ideal. Vi må innse at diversitet i alle former er bra! Og at det ikke er noe galt i å være slik som meg eller deg.
Vi får stadig høre vitser om utseendet vårt. Jeg kunne ønske det var mer akseptert å si ifra.
Lærere, ta all mobbing seriøst!
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
