Trossamfunn behandles som uviktige under pandemien. Nå er grensen nådd.
Det er en menneskerett å få utøve sin tro. Når begynte vi egentlig å ta lett på det?
Jeg finner meg ikke lenger i at trossamfunn fremdeles behandles som uviktig. Gjennom hele pandemien har vi vært tvunget til å bære noen av de tyngste tiltakene. Vi har vært lydige lenge nok. Nå holder det. Nå er grensen nådd.
Det er urettferdig at vi over store deler av landet ikke kan samles flere enn 10, og at vi i perioder ikke engang har fått holde åpent med restriksjoner.
Strenge regler
Andre steder som opprettholder viktige funksjoner i samfunnet, og som samfunnet økonomisk drar nytte av, får derimot holde åpent. Dette til tross for begrensede muligheter til overholdelse av smittevern. Jeg opplever altfor ofte å gå forbi restauranter, kafeer eller T-baner hvor smitteverntiltakene langt ifra blir fulgt.
Hvorfor hevder myndighetene at smitterisikoen er så mye større i en religiøs setting?
Jeg har i løpet av pandemien besøkt flere menigheter, og jeg kan ikke understreke tydelig nok hvor nøye etterlevelsen av smittevernregler er. Der jeg har vært, har menighetene påmelding. Vakter passer på at man holder avstand, og de noterer deltagernes navn. Det er også gode renholdsrutiner.
Men hver gang det er innstramminger, blir vi bedt om å forholde oss til total stenging eller til et visst antall deltagere, totalt uavhengig av størrelsen på lokalet det er snakk om.
Gifte seg på H & M
For en liten stund siden leste jeg et blogginnlegg der skribenten foreslo at han og samboeren like godt kunne gifte seg på Hennes & Mauritz. Der var det regnet ut at man forsvarlig kunne ha lov til å samle 120 mennesker. Hvorfor kan ikke kirkene behandles etter samme målestokk som butikker? Hvorfor må det være like stengt i Nidarosdomen som i et lite kapell? Det gir ikke mening.
Som videregåendeelev i Viken opplever jeg at skolehverdagen nå er tilnærmet normal. Det er mer eller mindre som om ingenting har hendt. Det er lite avstand og få munnbind.
I mine øyne blir det derfor paradoksalt at det forventes så mye mer av trossamfunnene enn av de fleste andre institusjonene i samfunnet. Smittefaren ved å presse 30 elever inn i et trangt klasserom er mye høyere enn å tillate et begrenset antall i flere av våre store kirker.
Essensiell del
Det er skremmende å se hvor lite viktig myndighetene anser retten til religiøs utøvelse. Det er en menneskerett å få utøve sin tro. Når begynte vi egentlig å ta lett på det? Når begynte vi egentlig å sidestille det med fritidssysler?
Jeg tror betydningen av trossamfunnene er undervurdert. Ikke minst er gudshuset og fellesskapet noe som gir mange trøst og styrke i hverdagen. For mange, meg selv inkludert, er det å få være religiøst aktiv en essensiell del av hverdagen min. Det er ikke noe jeg akter å gi opp fordi det er gunstig eller lettvint for myndighetene.
Jeg ønsker meg på ingen måte et samfunn hvor vi lar viruset herje fritt. Jeg ber bare om at vi religiøse blir lyttet til, og at vi får utøve religionen vår, som tross alt er en menneskerett. Så jeg ber dere, innstendig, om å revurdere tiltakene. Jeg vil ikke miste enda en faste- og påsketid til tiltak som hver dag kveler en større del av livet mitt.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
