SiD

Julekalender 20. desember: «Jeg er utrolig takknemlig for at mamma og pappa valgte å bli mine foreldre»

Det tok én helg fra mamma og pappa fikk vite om min eksistens til jeg lå i armene deres. Ett år senere oppdaget de at noe var galt.

Da Ragna var ett år gammel, ble det oppdaget at hun hadde kreft på begge øynene. Foto: Privat/ knipsdesign / Shutterstock / NTB scanpix (tall)

  • Ragna Kornelia Unstad Forså (21)
    Ragna Kornelia Unstad Forså (21)
Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Årets julekalender har tema «livsvisdom fra ungdommen». Dagens luke er skrevet av Ragna Kornelia Unstad Forså (21) fra Mosjøen.


Allerede på sykehuset ble det bestemt at jeg skulle plasseres i fosterhjem.

Hos dem jeg i dag kaller mamma og pappa, var den første tiden fylt med masse glede og kjærlighet, men også frykt. Frykt for å knytte sterke bånd til meg, for så å måtte gi meg tilbake. Ville jeg være hos dem i ett år, fem år, i tolv år eller for alltid? Ingen visste.

Det mamma og pappa derimot visste, var at de skulle gjøre sitt beste for at jeg hadde et trygt og godt hjem så lenge jeg var hos dem.

Men midt oppi kaoset av følelser oppdaget mamma og pappa at noe var galt, gradvis mistet de øyekontakt med meg. Da jeg var rundt ett år gammel, ble det konstatert at jeg hadde kreft på begge øynene.

Ragnas andre leveår besto av sykehus, cellegift og spy. Etter ett år ble hun erklært frisk. Foto: Privat

Et syn på ti prosent

Med blålys ble vi sendt til Rikshospitalet. Ville jeg bli blind eller kunne noe syn reddes? Etter grundige undersøkelser ble det bestemt at legene skulle prøve å redde mitt venstre øye, men at høyre øye var for sykt. Det neste året besto av sykehus, cellegift og spy.

Da jeg var rundt to år gammel, ble jeg erklært frisk. Men jeg var nå var blind på ett øye og hadde et syn på ti prosent.

Da jeg var ni år, ble jeg offisielt adoptert. Systemet så mine behov som barn, og disse behovene ble tatt hensyn til.

Les også

Julekalender 16. desember: «Jeg mistet både mamma og lillesøster. Hadde det ikke vært for idretten, hadde jeg nok ikke klart meg»

Jeg er utrolig takknemlig og glad for at mamma og pappa tok valget om å bli mine foreldre. I ettertid har de fortalt at situasjonen rundt det å få meg var ganske så spesiell. Istedenfor å gå gravide i ni måneder tok det én helg fra mamma og pappa fikk vite om min eksistens og til jeg lå i armene deres for første gang.

Men fra første stund kom den genuine kjærligheten, og siden den gang har de vært min største trygghet og støttespillere.

Det bestemor pleide å si

I dag lar ikke Ragna et syn på 10 prosent hindre henne. Blant annet har hun tatt flere medaljer i svømming i NM og Nordisk Mesterskap, og hun har deltatt i både VM og EM. Bildet viser medaljefangsten i Nordisk Mesterskap. Foto: Privat

Mamma og pappa har også fortalt at de var spente på hvordan min ankomst ville bli mottatt av familien. Jeg husker at min bestemor pleide å si: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad i noe som ikke er mitt eget». Dette er en setningen betyr mye for meg, fordi den sier at man ikke trenger å være av samme blod for å være en familie.

Jeg vet at dette er et sårt tema, og mange vil kanskje være uenig med meg. Men tenk på alle menneskene du har i livet ditt. De aller fleste er der av en grunn, de gir deg noe. Mest sannsynlig er ikke alle kun familie, men også venner. Tenk hvor mye vi kan utrette om vi åpner oss og slipper hverandre inn.

Med et syn på 10 prosent er det ikke til å legge skjul på at livet har bydd - og fortsatt byr - på ekstra utfordringer. Ikke bare knyttet til det å se dårlig, men også samfunnets syn på funksjonshemmede.

Ser mulighetene

Ragna gikk et år på ekstremsportlinje på folkehøgskole etter å ha fullført videregående. Der kjørte hun blant annet gokart og drev med skyting. Foto: Privat

På mine 21 år har jeg skaffet meg en del livserfaring og har aldri latt synet mitt stoppe meg. Jeg har satset på svømming, flyttet hjemmefra tidlig og gått på ekstremsportlinje. I dag studerer jeg ved NTNU og er aktiv i Norges Blindeforbund Ungdom.

Jeg har ofte hørt at jeg inspirerer og får til så mye på tross av synshemningene. Jeg blir sett på som unntaket. Selv mener jeg at jeg ikke er det.

Jeg har en synshemning, ja, men det er ikke det som definerer meg.

Ragna på padling sammen med pappa Trond. Foto: Privat

Grunnen til at jeg er der jeg er i dag, er at mamma og pappa ikke lot seg skremme av de utfordringene. De fokuserte på å se mulighetene og finne løsningene, og på den måten har jeg fått starte på min vei mot den jeg vil være. Hvor veien vil gå videre, vet ikke jeg.

Det jeg vet, er at jeg er den eneste som kan gå veien, og at jeg har fått styrken som skal til for å møte det som måtte komme. Alt er mulig, så lenge man ser mulighetene.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Livsvisdom fra ungdommen 2019
  2. Familie
  3. Fosterhjem
  4. Funksjonsnedsettelse
  5. synshemmet
  6. Barnekreftforeningen

Livsvisdom fra ungdommen 2019

  1. SID

    Jeg er kulturell jøde. Nylig satt jeg i et panel med folk av annen tro. Samtalen beveget meg.

  2. SID

    Du er faktisk perfekt som du er. Og det betyr ikke det jeg trodde før.

  3. SID

    En gang gjorde jeg mer enn bare å smile og si «hei». Den gangen forandret hvordan jeg så på verden.

  4. SID

    Jeg skulle aldri bli som ham. For den beste hevnen du kan få, er å leve lykkelig.

  5. SID

    Jeg vant VM i Fortnite. Dette er det jeg har lært - og mine råd til dere som spiller.