Lengselen etter å føle seg hjemme

Jeg har to hjemland. Men ingen av stedene føles helt som hjemme. Jeg passer ikke helt inn i noen av dem.

Det er en tydelig forskjell på «hus» og «hjem». Hus er en bygning hvor vi bor, men ikke føler en tilknytning til. Derimot er ordet hjem forbundet med følelser. Det er et sted hvor vi føler oss trygge.

Hjem for meg er et sted som er viktigere enn alle andre steder. Et sted som vi kan lengte etter. Et sted vi kan føle på denne «hjemmefølelsen» når vi kommer hjem igjen. Men hva om man ikke har denne hjemmefølelsen? Hva om man har flere viktige steder man lengter etter?

Alle jeg kjenner, har et hus. Et sted hvor de bor, sover og lever i. Noen av dem har to hus de bor i. Kanskje føler de seg midt imellom to steder? Kanskje de ikke klarer å finne denne «hjemmefølelsen» fordi de ikke bor fast på ett sted? Litt sånn som meg.

Jeg har bodd i Polen, men flyttet til Norge og bor fast her. Selv om jeg nå bor ett sted, føler jeg en sterk tilknytning til Polen. Jeg savner Polen og klarer derfor ikke å kalle Norge mitt hjem.

I Norge savner jeg Polen

Siden vi flyttet til Norge, har jeg alltid hatt lyst til å dra tilbake. Det var ikke enkelt å flytte, og jeg følte meg alltid litt utenfor. Litt annerledes. Det har alltid vært en liten forskjell mellom meg og andre fra Norge, nettopp fordi jeg har utenlandsk bakgrunn og litt annerledes kultur.

Selv om jeg har det bra i Norge nå, føles det ikke som hjemme. Det er det jeg savner. Denne hjemmefølelsen. Å føle at man fullstendig hører til ett sted.

Men jeg har to hjemland. To steder som er viktige for meg. Men ingen av stedene, hverken Norge eller Polen, føles helt som hjemme. Jeg passer ikke helt inn i noen av dem. Jeg er ikke helt polsk, fordi jeg er litt norsk.

I Norge skiller den polske kulturen min meg fra vennene mine. Jeg har det bra med dem og føler meg akseptert, men fortsatt annerledes. De forstår ikke alltid min tilknytning til ulike tradisjoner vi har i Polen, fordi de selv har en annerledes kultur.

Denne forskjellen mellom meg og andre fra Norge fører til at jeg savner Polen. Jeg savner at andre er som meg. Men så er ikke det tilfelle i Polen heller. Der er jeg også annerledes.

I Polen savner jeg livet mitt i Norge

For når jeg er i Polen og snakker med polske tenåringer på min alder, er jeg ikke sånn som dem. Kunnskapen min om Polen, språket og mye mer gjør oss forskjellige. Nettopp fordi jeg er oppvokst i Norge, og kulturen her er annerledes. Vi klarer å forstå hverandre, men vi er fortsatt forskjellige.

Det er dette som forteller meg at jeg ikke er 100 prosent polsk. Ikke 100 prosent hjemme i Polen. Da savner jeg livet mitt i Norge.

Spørsmålet om hvor jeg hører til, er en evig sirkel.

Å ha et viktig sted

Jeg klarer ikke å velge den ene nasjonaliteten over den andre. Gjør jeg det, mister jeg en del av meg selv. Jeg elsker begge kulturene, og begge er like viktige for meg. Dette er grunnen til at jeg mangler hjemmefølelsen.

Jeg passer ikke helt inn noen av stedene siden jeg ikke er helt polsk, men heller ikke helt norsk. Selv om jeg føler meg bra begge stedene, er det ingen hjemmefølelse.

Jeg vet at flere kjenner seg igjen i min situasjon og savner å ha et hjem. Å ha et viktig sted som føles best. Ja, det er noe jeg misunner mange.

Aftenposten kjenner skribentens identitet.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!