SiD

På grunn av hudfargen min blir jeg aldri norsk nok

Si ;D-innlegg: Jeg spiser taco på fredag, pinnekjøtt på julaften og masse pølse og is i bunad på 17. mai. Hva mer må til for å bevise at jeg er norsk?

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
Jeg går i bunad på 17. mai, og spiser masse pølse og is. Likevel kommer jeg alltid til å være en innvandrer i alles øyne. Kun på grunn av hudfargen min.

«Vi har lyst til å intervjue deg om hvordan det er å være innvandrer i Norge», sto det i et brev jeg fikk i posten fra Statistisk sentralbyrå. Dette reagerte jeg sterkt på. Kjære SSB, er ikke jeg norsk nok?

Taco, ribbe og pinnekjøtt

Jeg er født og oppvokst her, og har hatt norsk pass hele livet. Likevel har dere lyst til å intervjue meg om hvordan det er å være innvandrer i Norge. Jeg feirer jul, påske, og har tacomiddag hver fredagskveld. Jeg spiser ribbe og pinnekjøtt på julaften, og ser på julefilmer sammen med familien. Det forbinder vi med å være norske.

Jeg går i bunad på 17. mai, og spiser masse pølse og is. Gjør ikke det meg norsk nok?

Eller kommer hudfargen min i veien for at jeg skal kunne kalle meg norsk? Skal det at jeg ikke er «hvit» nok, ha noe å si for om jeg er norsk eller ikke?

Hva må jeg gjøre?

Begge foreldrene mine kom til Norge fra Sri Lanka, men jeg har ingen sterk forbindelser til det landet utover dette. I løpet av hele livet mitt har jeg kun besøkt Sri Lanka to ganger, og foreldrene mine har vært på Sri-Lanka kun to ganger siden de flyttet hit.

Dere spør om jeg opplever hverdagsrasisme. Svaret er ja.

Hva må jeg gjøre for å forsikre dere om at jeg er norsk nok? Det gjør meg frustrert at landet jeg er født og oppvokst i ikke mener at dette er mitt virkelige hjemsted. Norge og SSB mener at Sri Lanka er hjemlandet mitt. Det landet er så fjernt for meg, selv om jeg føler en viss tilknytning til det.

Jeg vil kalle det hverdagsrasisme

Hva vil du vite? Hvordan kan livet mitt være så annerledes, bare fordi jeg er barn av innvandrere? Er jeg egentlig innvandrer når jeg har levd alle mine år på den nordlige halvkule, flere tusen kilometer unna det som dere hevder er mitt hjemland?

Dere spør om jeg opplever hverdagsrasisme. Svaret er ja. Jeg opplever hverdagsrasisme når mitt kjære Norge ikke ser på meg som norsk. Det landet som jeg holder så nært til hjertet mitt ser på meg som fremmed.

Jeg kommer alltid til å være en innvandrer. I alles øyne. Kun på grunn av hudfargen min.

Dere spør om moren min er hjemmeværende. Svaret er nei. Mamma er ikke hjemmeværende. Hun gikk på skole her, og tok en krevende utdanning. Hun fikk tre barn her, og vi går alle på norsk skole, driver med sport, er med venner og gjør andre helt alminnelige ting. Men likevel er jeg en av de 9000 personene som intervjues kun på grunnlag av at foreldrene mine er fra Sri Lanka.

Jeg føler meg liten og fremmedgjort

Dere velger å intervjue meg istedenfor foreldrene mine. Jeg forstår godt at SSB trenger personer i alle aldre og fra mange ulike land. Men hvorfor meg?

Jeg skriver ikke dette for å bevise at jeg er noe mer norsk enn det andre er, men jeg blir bare så irritert og såret. Irritert, fordi jeg føler meg undertrykt og krenket. Og såret fordi jeg føler meg så liten og fremmedgjort.

Det er selvsagt ikke SSB sin feil at jeg føler meg utenfor – det er samfunnets feil. Men brevet jeg fikk i posten fikk meg til å tenke på en del ting. Uansett hvor mange år jeg bor her, om så dette blir det eneste landet jeg er bosatt i, er jeg redd jeg aldri kommer til å være norsk nok for dette landet.

Jeg spiser ribbe og pinnekjøtt på julaften, og ser på julefilmer sammen med familien. Det forbinder vi med å være norske.

Jeg kommer alltid til å være en innvandrer. I alles øyne. Kun på grunn av hudfargen min. Men jeg har ikke lyst til å endre noe ved meg selv, kun fordi jeg ikke er norsk i deres øyne.

Selv om det kanskje kan virke sånn så er ikke det å ikke bli sett på som norsk nok det som plager meg. Det er fordommene som kommer som følger av at jeg ikke ansees som norsk nok som gjør meg så ekstremt frustrert. Uansett, i mitt hjerte og sinn vil jeg alltid være norsk.


Her er flere anbefalte innlegg om integrering:

Iqra Mahboob (18) mente det brenner i våre moskeer, og sa ifra. Vi spurte andre, unge muslimer om hva de synes:

Les også

Hvis man mener at moskeer danner grobunn for ekstremisme må jeg med all respekt si at jeg ikke tror man henger helt med på hva som skjer

Ali Al-Jabri (16) slrev dette innlegget om integrering. Det skaffet han en invitasjon til å møte statsministeren:

Les også

Integrering kan være enkelt. Bare se på Stovner

NB! Høy ironifaktor:

Les også

Det er ikke plass til flere i skiløypene. Og tenk å bo uten en blondine i gata!

Følg Aftenposten Si ;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid)

Hei, du! Si ;D har fått sin egen podcast! For å abonnere, trenger du bare å søke på «Si ;D» i din podcast-app!

Her kan du høre tredje episode, der temaet er mobbing og sosiale medier:

Shalini Navaratnam (17)