SiD

Jeg sitter fast mellom to kulturer

Jeg er utlending uansett hvor jeg drar, skriver Isra Zariat (21).

Slør eller sex? Alkohol eller Allah? Å vokse opp mellom to kulturer kan være vanskelig for mange unge muslimer i Norge.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Hele tiden må det tas et valg, og hvis man velger noe i den ene kulturen fremfor den andre, kan det føre til sterke reaksjoner.

Jeg er vokst opp mellom to kulturer. Jeg har lenge vært stille, forsiktig og innesluttet. Jeg har lenge vært forvirret angående min identitet, og det å bli dradd mellom to kulturer har også påvirket min psykiske helse.

Jeg var også svært sint, og det førte til at jeg ble rebelsk og utførte små kriminelle handlinger. Jeg begynte å tagge ute i gatene. På den tiden følte jeg at det var en fin måte å få ut frustrasjonen på, og samtidig også gi samfunnet «beskjed» om at noe var galt.

Utlending uansett

Det er ikke lett å vokse opp blant to kulturer og ikke føle noen tilhørighet i noen av dem. I Norge er jeg utenlandsk på grunn av mitt utseende, mens i Midtøsten er jeg utenlandsk fordi jeg oppfører meg og gestikulerer på norsk vis. Jeg er utlending uansett hvor jeg drar. Den norske delen av meg ønsker seg kjæreste en dag, mens den muslimske delen av meg er sky og sjenert overfor gutter, og vil helst vente til jeg har funnet den rette.

Den norske delen av meg kritiserer Allah, mens den muslimske delen av meg elsker ham.

Den norske delen av meg ønsker å kle seg som den vil, mens den muslimske delen av meg hele tiden passer på at jeg ikke skal vise for mye hud.

Den norske delen av meg ønsker å finne egen bolig og leve selvstendig, mens den muslimske delen av meg ønsker å leve så lenge som mulig med familien, og gi dem kjærlighet.

Den norske delen av meg kritiserer Allah, mens den muslimske delen av meg elsker ham.

Store gensere og caps

Alt dette foregår i en ung, voksen hjerne. Det er så mange spørsmål jeg aldri får svar på og det fører til mer forvirring. Hvis jeg kunne velge, ville jeg enten valgt å være pakistaner eller inder vokst opp i sitt eget hjemland, eller en etnisk norsk født i Norge. Hvis jeg var en pakistansk kvinne i Pakistan, ville jeg ikke hatt noen problemer med å unngå festing og kjærester fordi jeg ville sett på det som galt. Hvis jeg var etnisk norsk nordmann, ville jeg ha flyttet ut da jeg var 18 og ment at det er viktig for unge voksne å bli selvstendig. Kanskje jeg ikke ville hatt denne identitetskrisen hvis jeg var adoptert? Det gjør vondt å tenke slike tanker fordi jeg føler jeg skuffer foreldrene mine ved å tenke sånn.

Det gjør ikke saken lettere når mange muslimske menn påtar seg en rolle hvor de skal «passe på» og «ha ansvar» overfor kvinnene. Jeg måtte alltid kle meg i store gensere og caps for å skjule at jeg var ute på byen etter klokken ti. Ingen måtte kjenne meg igjen og ringe foreldrene mine.

Jeg kan ikke gi mer blaffen i hva muslimske menn mener om hvor «norsk» jeg er blitt.

I dag er jeg såpass sikker på meg selv at jeg kler meg i det jeg vil og går ut akkurat når jeg vil. Og jeg kan ikke gi mer blaffen i hva muslimske menn mener om hvor «norsk» jeg er blitt. Likevel er det en stemme i meg som sier at det jeg gjør er galt.

«Du er sånn muslim, du,» har jeg hørt flere ganger fra ikke-muslimske, ofte i en negativ sammenheng. Enten om det er radikale norske islamister som truer Norge, eller om det bare er en enkelt muslimsk mann som gjør noe dumt, må jeg alltid forsvare meg mot det og fortelle at ikke alle muslimer er slik.

Det er tungt å føle det ansvaret når det ganske ofte er en tulling fra det muslimske miljøet i mediene.

Har noe å lære bort

Kunsten ligger i å finne en balanse mellom begge kulturer. Det er vanskelig, men vil ta tid og er ikke umulig. Nå er jeg 21 og sliter fortsatt med tanker om Gud, tradisjoner og kultur, men jeg lærer noe nytt om meg selv hver dag.

Kanskje jeg kan bruke denne kunnskapen om hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer til noe nyttig når jeg blir eldre. Kanskje jeg kan engasjere meg i integreringsdebatten i og med at jeg har erfaring? Jeg vil uansett bruke denne kunnskapen til å hjelpe andre unge muslimer som ikke har «funnet seg selv» eller ikke vet hvem de er.

Man må bare lære seg å være fornøyd med den man er.

Mitt siste råd er: Trekk de positive elementene fra hver kultur og skap din egen perfekte kultur for deg. Norsk, ikke-norsk, muslim og ikke-muslim er bare stempler.

Jeg forstår godt at det hadde vært deilig å føle tilhørighet en plass og ikke nøle med å vite hvor man kommer fra, men det er jo ingen nødvendighet. Vi er bare mennesker. Vi er medmennesker, og det er vår oppgave å passe på at avvikere i samfunnet vårt, uansett bakgrunn og nasjonalitet, finner sin plass tilbake igjen.

Isra Zariat (21)