I flere uker plukket jeg opp CD-ene fra busstoppet. Jeg brakk dem i stykker og hev dem i søppeldunken | Katja Busuttil
Fil etter fil inneholdt høyreekstrem propaganda og konspirasjonsteorier om jøder, holocaust og hatytringer mot muslimer.
Det var 18. mai 2018 og jeg skulle rekke bussen. På busstoppet lå to CD-er i hver sin papirlomme på en benk. «Breivik» og «Holocaust» var markert med tusj på hver av lommene.
Først assosierte jeg navnet med terroristen Breivik. Men det som likevel slo meg, var at dette sikkert tilhørte noen som hadde samme etternavn. Nysgjerrigheten tok likevel overhånd, og jeg nappet med meg de mystiske CD-ene.
Fil etter fil inneholdt høyreekstrem propaganda og konspirasjonsteorier om jøder, holocaust og hatytringer mot muslimer.
CD-ene ble overlevert til politiet som fortalte meg at det hadde pågått en stund. I flere uker fortsatte jeg å plukke opp samme type CD-er fra busstoppet. Jeg brakk dem i stykker og hev dem i søppeldunken.
Jeg måtte «repatrieres»
Et par måneder senere oppdaget jeg at navnet mitt var listet på en nettside, repatriering.no. Det sto at jeg måtte «repatrieres», grunnet mine ytringer i mediene. Fremmedordet gikk rett inn i søkefeltet på Store Norske Leksikon.
Der sto definisjonen: «Repatriere betyr å sende krigsfanger, deporterte, flyktninger eller lignede, tilbake til deres hjemland».
Jeg falt under kategorien «lignende», til tross for at jeg er født i Norge og har norsk statsborgerskap. De fleste navnene på listen var utenlandske, men en rekke etniske nordmenn var også listet opp. Man kan lure på om repatriering hadde flere betydninger enn bare å «sende tilbake til deres hjemland?»
Frykten traff meg, men ble kortvarig. Likevel kviet jeg meg for å dele min frykt og erfaring. Jeg er tross alt norsk og ateist. Er ikke det synonymt med å være trygg? Svaret er nei. Min hudfarge og mitt navn har forsømt min trygghet.
Ikke norsk nok
Jeg er åpenbart ikke norsk nok. Det bekreftet en aktivist fra uavhengighetspartiet, som sto på valgstand utenfor stortinget. På programmet deres sto det at kriminelle og sigøynere måtte sendes ut av Norge. Jeg forsto ikke sammenhengen mellom en sigøyner og en kriminell, så jeg spurte hva som skilte meg fra en sigøyner.
Spørsmålet ble besvart med et nytt spørsmål: Aktivisten lurte på om jeg hadde norsk statsborgerskap. Min venninne, med lyst hår og øyne, fikk ikke spørsmålet - til tross for at hun var like kritisk som meg.
Les Kaveh Rashidis kronikk: Er jeg norsk?
Vår felles samfunnsutfordring
To linjer i Karpe Diem låten «Kunsten å være inder» oppsummerer situasjonen godt: «Så ikke misforstå, glad jeg bor i Norge. Men jeg er forsatt feil mann med feil navn og farge».
Frykten og presset på folk med minoritetsbakgrunn finnes. Selv om man kan diskutere om mine opplevelser er reelle trusler mot mine grunnleggende rettigheter, var terrorhendelsen i Bærum helt åpenbart det.
Det viktigste man kan gjøre for å forebygge, er ikke det enkleste. Det er derfor enda viktigere at folk står opp mot hverdagsdiskriminering og tilfeldig hat.
For vår tid viser at man ikke har håndtert blodig historie godt nok. Det er på tide å handle. Politikerne må gå foran som gode eksempler. De kan ikke stille seg passive og konforme overfor hatet som er. For konformismen er en trussel som må legges til side i kampen mot fremmedfrykt.
Les også:
Er jeg norsk? spør Kaveh Rashidi. Kommentarfeltet er verdt å lese!
Mediekritikk: Terrorister og terrorsiktede er ikke kjendiser, skriver Saskia Brennen
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
