Jeg har savnet henne sånn

Barndommen vår har forsvunnet mens vi har vært hjemme. Vi har nesten ikke hatt fysisk kontakt med noen. Slik var det da jeg traff igjen min beste venn.

Jeg satt på toget. Snølandskap for forbi vinduet.

Det boblet i magen min, jeg visste ikke om det var fordi jeg gledet meg, eller fordi jeg var sulten. Jeg hadde ikke sett henne på to år. To år, bare på grunn av den forbanna pandemien. Pandemien som holder alle hjemme. Pandemien som skaper frykt og depresjon. Den forbanna covid-19.

Tre minutter til toget er fremme. Jeg har savnet henne sånn! Jeg har savnet alt det rare vi fant på, og alle latterkrampene vi hadde sammen.

To minutter til toget er fremme.

Jeg har savnet alle de mislykkede bakeforsøkene våre, hjemme på kjøkkenet mitt. Jeg har til og med savnet å bli kvalm etter altfor mye godteri på lørdagskveldene.

Ett minutt til toget er fremme.

Jeg har savnet latteren hennes, den boblende latteren som liksom lyste opp hele ansiktet hennes. Men jeg har ikke sett henne le på lenge, ikke på to år. Ikke på de to forbanna årene som har vært fulle av nedstengninger, tester, vaksiner, rådløse politikere og ensomme mennesker.

Toget sakket ned og stoppet på Oslo S akkurat klokken elleve. Jeg spratt opp fra setet og rasket med meg den gule Fjällräven-sekken som jeg hadde fått av mamma i førsteklasse.

Jeg var den første som gikk ut av toget. Jeg lette etter henne mens jeg surret det lange, grønne skjerfet rundt halsen, og fant henne nesten med én gang. Hun hadde på seg den store, røde vinterjakken og et brunt skjerf tullet var rundt halsen.

Nesen og kinnene var røde av kulden. Synet av henne varmet hjertet mitt, og tårene presset på. Jeg hadde savnet henne sånn. Min aller beste venn.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

�� Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!