SiD

Det gjør sabla vondt å se dem som ikke blir sett

  • Jente (18)
Jeg har selv opplevd å ha en «usynlig» medelev. Jeg tenkte for meg selv at han var en raring som jeg ikke ville hilse på, skriver jente (18).

Si ;D-innlegg: Vær så snill, om du leser dette, sett deg inn i andres situasjon. Det kunne vært deg.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Etter en elevrådsskolering fikk jeg øynene opp for de «usynlige» medelevene jeg ikke har lagt merke til tidligere.

Nå ser jeg dem hver eneste dag, og det gjør vondt. Jeg har selv opplevd å ha en «usynlig» medelev. Jeg tenkte for meg selv at han var en raring, som jeg ikke ville hilse på.

Hans problemer var ikke mine. Dette er historien hans, slik han har fortalt det til meg:

«Jeg tar bussen til skolen hver eneste dag. På bussen sitter jeg alene. Du tar den samme bussen som meg, og hver dag sitter du med vennene dine. Jeg går inn på skolen alene og ser folk trekke sammen i små grupperinger. Du snakker med venninnen din. Dere forteller hverandre om helgens siste nytt. Det er alt jeg rekker å høre før jeg går opp trappen mot skapene.

Hver eneste dag henter jeg bøkene mine i skapet. De fleste er så opptatt med seg selv at de ikke enser meg, men en gang iblant får jeg et «hei». Innimellom sier du hei.

Jeg vet ikke hvorfor du gjør det, men du gjør dagen noen hakk bedre.

Alene

Jeg går videre inn i klasserommet. Jeg går alene og setter meg på plassen jeg har fått tildelt. Du setter deg ned med noen gutter, ler høylytt og flørter litt. Jeg ser ned på telefonen og åpner noen apper så det skal se ut som jeg har noe å holde på med.

Du spurte om dere kunne være fem på gruppen. Jeg derimot, jeg satt der alene

Timen starter og jeg legger vekk telefonen. Du får tilsnakk av læreren som sier du må finne plassen din. Han sier du får flørte mer etter at timen er ferdig. Du slenger en kommentar tilbake. Læreren humrer. Det blir ikke stille særlig lenge. Denne timen var starten på et toukers historieprosjekt med grupper på fire og fire. Du spurte om dere kunne være fem på gruppen. Jeg derimot, jeg satt der alene.

«Stå på!»

Mobilen hadde jeg tatt opp igjen. Hodet mitt sank lengre og lengre ned mellom skuldrene. Jeg ventet på å høre navnet mitt. Ventet på at læreren skulle spørre en gruppe om de ville ha meg med, for så å kaste meg på dem før de rakk å svare. Tankene dine henger derimot fortsatt igjen i helgen som var.

Du viser bilder du har tatt av både den ene og den andre og snakker om hvor gøy dere hadde det på bursdagen.

Etter timen var det lunsj. Du snakket optimistisk i telefonen. Du pratet om å dra på butikken, spurte om noen hadde tatt det faste bordet i kantinen og lurte på noe om en svart kjole.

Jeg spiste matpakken min med den faste lappen fra mamma. «Stå på!» sto det i dag

Jeg gikk mot trappen og fjerde etasje, der få andre var. Jeg satt på et lite bord. Det var bare én stol der. Resten var rundt hjørnet der en gjeng på syv gutter og jenter delte et altfor lite bord. Jeg hørte de snakke om alt fra Henrik Ibsen til botoxlepper og klatretrening. Jeg spiste matpakken min med den faste lappen fra mamma. «Stå på!» sto det i dag.»

De usynlige

For noen skoleelever er historien til medeleven min, en realitet. Hver eneste dag er en stor kamp. Noen sliter med alvorlig angst eller depresjon, mens andre ikke helt har funnet sin plass eller kanskje sliter med å finne riktige venner.

Veldig mange har problemer som påvirker mer enn bare skolehverdagen, men også hverdagen generelt. Vær så snill, om du leser dette, sett deg inn i andres situasjon. Det kunne vært deg, og det kunne vært meg.

Ungdommer er usikre, egoistiske og selvopptatte. Det var i hvert fall jeg i mange år, men jeg har endret meg. Jeg skjønte at jeg kunne utgjøre en forskjell og bruke av min innflytelse.

I dag er raringen jeg ikke ville hilse på, mer på skolen enn han noen gang har vært.

Jeg har lært at å si hei og diskutere en oppgave eller kantinematen med ham. For bare det har endret hverdagen hans. Små ting som er ubetydelige for deg, kan bety hele verden for din medelev.


Denne medeleven er ikke alene om å føle på ensomheten:

Les også

  1. Gutt (18): En elev på videregående skriver: Livet på skolen er ikke bare trist. Det er helt forferdelig.

  2. Jente (22): Når én av fire studenter er ensomme, er noe veldig galt

  3. Jono El Grande er enkemannen som nektet å bli ensom. (NB: For abonnenter)

  4. På en videregående skole i Kristiansand satte elevrådet i gang en hemmelig aksjon mot ensomhet i friminuttene. Slik gikk det.


Hva er en god lærer? Hør Aftenpodden Si; D sin podkast.

Espen Ween er faglærer i medier og samfunnsfag på Rosenvilde videregående skole i Bærum. Han ser blant annet på Paradise Hotel for å holde følge med elevene.

Katja Saanum går i tredjeklasse på Elvebakken videregående og deler sine tanker.

  • Hør med ett klikk her:
Les også

Her kan du høre alle Si ;D-podkastene!


Slik blir du podkast-abonnent:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykk her

Les mer om

  1. Angst
  2. Depresjon
  3. Ensomhet
  4. Skole
  5. Videregående skole
  6. Ungdom