SiD

Christine (18): Jeg spiser ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen min tvinger meg

Tvangsspising må bli belyst som den spiseforstyrrelsen den er.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

66615027.jpg

Jeg spiser. Jeg tar en håndfull potetgull, brekker av store sjokoladebiter, tar store skjeer med iskrem. På TV-skjermen dukker det opp en tynn dame med stram rumpe og faste bryster. Jeg bytter kanal. Jeg spiser ferdig potetgullet, sjokoladen, isen.

Skammen

Så kommer skammen: skammen av å innta så mye mat på så kort tid, skammen av å ese ut, skammen av ikke å være så tynn og attraktiv som damene på TV. Jeg sier til meg selv at jeg må gjøre noe, men vet at noe ikke blir gjort, for neste dag er det på’n igjen.

Innimellom får jeg presset inn noen dager med lite mat, men tallet på badevekten blir likevel stadig større.

I manges øyne er det ingen spiseforstyrrelse. Likevel vet jeg godt at det er det: En spiseforstyrrelse som jeg trodde aldri ville ramme meg, som er tabubelagt på grunn av symptomene, som sjelden blir belyst, en spiseforstyrrelse som kalles «tvangsspising».

Det er ikke bare å skjerpe seg

Jeg spiser ikke fordi jeg vil, ikke fordi jeg bør, men fordi kroppen min tvinger meg. Det er ikke engang tvang lenger, det er noe kroppen min gjør av seg selv uten at jeg har kontroll over den.

Det er alltid en stemme i hodet mitt som skriker at jeg ikke må, fordi jeg må bli tynn, men denne stemmen overgås alltid. Så dukker den opp en annen gang etter matorgien. Da er den dominerende, skrikende, ødeleggende, og forteller meg hvor feit, stygg, mislykket og udugelig jeg er.

Å prøve klær er en lidelse

Dette er en stemme som vedvarer, som skriker til meg i ett sett, og enda mer når jeg trår på badevekten hver morgen. Denne stemmen gjør meg suicidal, selvmordstankene blir flere for hver dag som går, og grunnene til å begå selvmord virker også å bli flere med tiden.

Og når jeg åpner meg, får jeg samme beskjed hver gang: Jeg må skjerpe meg.

Det er ikke bare å skjerpe seg. Jeg har prøvd: prøvd ikke å telle kalorier, prøvd å være mer sosial, prøvd å gå i mer tettsittende og finere klær, prøvd å innta normale mengder mat. Jeg har prøvd alt uten å lykkes. For jeg kan gjøre alt det der, men ikke uten en økende skamfølelse.

En lidelse

Det er ikke lenger bare stemmen i hodet som har skylden for den påtrengende skammen, overalt hvor jeg går blir jeg påminnet om at jeg bør spise mindre og trene mer. Hver vegg og hvert vindu i byen prydes av syltynne modeller.

Hver gang jeg passerer dem sier stemmen at jeg må spise mindre for å bli tynn som dem.

Å prøve klær er en lidelse. Jeg prøver å unngå å bli minnet på hvor stor jeg er ved å unngå butikker, magasiner, TV og internett, men det kan ikke unngås for evig. På et eller annet tidspunkt dukker stemmen opp igjen, forteller meg at jeg må sulte meg ned i vekt.

Med dette ønsker jeg at tvangsspising blir belyst som den spiseforstyrrelsen den er, og at rammede får den aksepten de trenger, og fortjener.

Følg Aftenposten Si;D påFacebook,Twitterog Snapchat (aft.sid)

Christine (18)

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Hun har skjult det for alle. Også for mannen sin. Nå forteller hun.

  2. SID

    Må jeg være tynn for å be om hjelp?

  3. SID

    Flat mage: Hvordan kan to ord høres så vidunderlig og uoppnåelige ut? | Zoe Helen Mæland Rodgers

  4. SID

    Jeg har tynne bein. Det blir sett på som feminint og underernært

  5. SPREK

    Hilde (38) ville bare gå ned tre kg for å føle seg bedre. Så klarte hun ikke stoppe.

  6. SID

    Spiseforstyrrelser anses som et «jenteproblem». Jeg er lei av å føle meg alene.