SiD

Jente (14): Mammas sykdom har endret henne, men også meg

  • Jente (14)
Jeg kan ikke si hvordan jeg føler meg, fordi det bare påfører henne enda mer stress og smerter, skriver jente (14).

Si ;D-innlegg: Jeg beskytter henne gjennom å late som at alt er perfekt. Men i mitt hode er jeg aldri god nok.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Moren min fikk diagnosen fibromyalgi for et år siden. Før pleide hun bare å ha vondt i noen deler av kroppen, men nå er det som om smerten har spredt seg overalt og ikke forsvinner.

Noen ganger blir det vanskelig for meg å sove om nettene, for tanken på at hun sikkert ligger i rommet sitt og har så uendelig mye vondt, hjemsøker meg.

Sykdommen har ikke bare forandret moren min, den har gjort meg til en ny person. Jeg er ikke den perfekte datteren. I mitt hode er jeg aldri god nok.

Blir sint

Noen ganger blir jeg sint på henne, men jeg får alltid skyldfølelse etterpå. Jeg blir sint fordi det er så urettferdig at ingen ser smerten hennes.

Jeg blir sint fordi vi ikke kan gjøre så mye lenger, ikke reise like mye, ikke dra ut like mye og ikke leve livet like mye.

Jeg blir sint fordi foreldrene til de andre jentene på laget alltid ser på kampene, men mine aldri kommer.

Det er ikke moren min sin feil, det er ingens feil, men det hender jeg blir sint på henne, selv når hun ikke fortjener noe av det.

Prøver å skjule

Til nå har jeg alltid prøvd ikke å vise hva jeg føler fremfor moren min. For meg har løsningen vært å late som om alt er perfekt, at jeg har vært skoleflink, pliktoppfyllende, snill, rolig og hatt mange venner.

Alle tror jeg takler det bra. Jeg føler det ikke på samme måte. For hva skal jeg si til moren min? At jeg ikke klarer å fokusere på skolen lenger? At jeg at jeg ikke har noen å snakke med om det? At det er mye annet som også skjer i livet mitt, som press og drama på skolen?

Les også

13 år gammel jente skriver: Nå er mamma endelig fri

Moren min ønsker at lidelsen hennes ikke skal påvirke meg veldig mye og at jeg skal ha det bra. Derfor kan jeg ikke si hvordan jeg føler meg, fordi det bare påfører henne enda mer stress og smerter.

Usynlig for andre

Det er vanskelig å snakke med noen. For det føles ut som om ingen forstår meg. Jeg vil ikke at de skal synes synd på moren min, jeg skulle bare ønske at kroniske lidelser ikke hadde vært like usynlig for andre.

Kanskje de hadde brydd seg mer hvis moren min hadde en mer kjent sykdom, som kreft. For hver gang jeg prøver å fortelle noen om at moren min har fibromyalgi, blir jeg ofte møtt med tomme blikk, som om jeg snakker et helt annet språk.

Det blir sagt så mye om folk som lider av sykdommer som vises på kroppen, men hva med de andre?

Les også

Tenåring: Takk for hjelpen, mamma. Men ikke bli skuffet.

Ser normal ut

Noen tenker jeg overdriver. De ser moren min være helt normal, at hun lager mat, snakke med meg helt vanlig, smile og se helt frisk ut. Men livet hennes er som en berg-og-dal-bane.

Noen dager kan hun føle seg bra, andre kan hun ligge i sengen hele dagen. Jeg ønsker at folk ikke skal tenke på de med kroniske lidelser som noen som bare later som om de er syke.

For de skjuler ofte hvordan de har det, og setter heller på et smil og later som om alt er bra.

Aftenposten kjenner skribentens identitet.


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Ungdom
  2. Sykdom
  3. Familie