Jeg husker fortsatt lydene av tunge skritt som nærmer seg rommet mitt
Det var ingen som sa til meg at jeg hadde rett til å si nei.
Jeg må bare spørre deg rett ut: Blir du utsatt for seksuelle overgrep?
Jeg var 16 år da jeg fikk det spørsmålet av en lærer på videregående. Spørsmålet jeg fryktet og lengtet etter på samme tid. Spørsmålet som fikk kroppen min til å stivne fullstendig og ansiktet mitt til å miste farge. Spørsmålet jeg burde fått for mange år siden.
Bare vi lukker øynene?
Seksuelle overgrep mot barn vekker sterke følelser hos oss alle sammen. Noen ganger så mye at vi ikke orker å forholde oss til at voksne kan være så fæle mot unger. Vi tenker gjerne at det handler om barn langt borte fra oss, fordi tanken på at barn i våre egne omgivelser blir utsatt for overgrep, er altfor vanskelig å ta innover seg.
Jeg lurer på om det er slik at vi tror at misbrukte barn forsvinner bare vi lukker øynene? Fra en som har sett voksne snu blikket bort gang på gang under en hel oppvekst: Det gjør de ikke.
Husker fortsatt følelsen
Da jeg var liten, var det ingen som fortalte meg hva voksne har lov å gjøre med kroppen til barn. Det var ingen som sa til meg at jeg hadde rett å si nei, og at det voksne gjorde, ikke var greit. Jeg husker at læreren på barneskolen sa at vi ikke skulle bli med mannen i den hvite bilen utenfor skolen, men det var ingen som fortalte oss hva vi skulle gjøre hvis det verste allerede hadde skjedd hjemme.
Det var ingen som fortalte oss hva vi skulle gjøre hvis du blir voldtatt der hvor du skal være som tryggest, av noen du er glad i som egentlig bare skal være snill og grei med deg.
De skadene som seksuelle overgrep mot barn påfører, forsvinner heller ikke bare vi lukker øynene. Jeg husker fortsatt lydene av tunge skritt som nærmer seg rommet mitt.
Sier det ikke til noen
Noen ganger er det som om jeg er der igjen og puster den samme luften til åtte år gamle meg. Andre ganger forsvinner jeg ut av meg selv og står nesten utenfor og ser på. Noen ganger husker jeg ikke om det er sommer eller vinter ute. På fagspråk heter det posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og dissosiasjon.
Ifølge Bufdir oppgir 15 prosent av norske menn og kvinner å ha vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep før de fylte 18 år. I en nasjonal undersøkelse om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten oppgir 44 prosent av 12–16 åringer som har vært utsatt for seksuelle overgrep av voksne, at de aldri har fortalt det til noen.
Årsakene er blant annet følelser av skyld og skam og frykt for å ikke bli trodd. I den samme rapporten kan vi også lese at konsekvensene av seksuelle overgrep i barndommen er svært alvorlige. Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, opplever i større grad vansker med læring, relasjoner og atferdsvansker som rusmisbruk, selvskading eller seksuell risikoadferd.
Vi må gjøre mer
Det er også en økt risiko for å utvikle helseplager som for eksempel posttraumatiske stressreaksjoner, angst og depression. I tillegg gir voldseksponering i barndommen økt risiko for å oppleve flere overgrep senere i livet.
Denne statistikken taler sitt klare språk og gir oss en voldsom indikasjon på at vi må gjøre mer. Barn trenger modige voksne som tør å stille de direkte spørsmålene, og som tåler å lytte til svaret. For tiden da vi sa at seksuelle overgrep mot barn er noe av det mest alvorlige barn kan oppleve, uten å være villige til å gjøre noe med det, er over.
Aftenposten kjenner identiteten til skribenten og er blitt forelagt dokumentasjon på at personen har anmeldt hendelsene beskrevet i teksten.
Blir du utsatt for overgrep? Behøver du noen å snakke med?
– Ring alarmtelefonen for barn og unge på 116 111
– Eller så kan du ringe telefon for seksuelt misbrukte på 800 57 00
Et liv i frykt
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
