Jeg skulle ønske jeg fikk flere klemmer. En enkel klem, ingen ord
Ingen skulle noen gang få vite at jenta som hadde vært så trygg og rolig, glad, positiv og flink, var så redd.
Det første jeg vil si til alle, er unnskyld. For alle stygge blikk, frekke kommentarer, oppgitte håndbevegelser. Eller kanskje har jeg bare ignorert dere. Nå vil jeg fortelle hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg var positiv og glad, jeg hadde så stor livsglede og så frem til neste dag. Jeg lå mellom 5 og 6 i alle fag, jeg trivdes med skolearbeid, med livet mitt og omgivelsene. Viktigst av alt: jeg trivdes med meg selv.
Ingen måtte få vite
Depressive tanker var langt unna, men angsten var der. Jeg bare merket den ikke, jeg trodde den var en del av meg. Lite visste jeg da om hvor stor kontroll den faktisk hadde over meg.
Jeg husker datoen, 22. mai 2014. Dagen jeg rømte fra skolen midt i eksamensforberedelsene, gråt og gråt og spiste seks kuler med is.
Jeg var så redd at jeg skrek. Men ikke høyt. Ingen skulle noen gang få vite det, at den jenta som hadde vært så trygg og rolig, glad, positiv og flink, var så redd.
Ikke minst var jeg redd tankene mine.
Kjenner ikke trygghet lenger
Stemmene kom, høyere og høyere. Jeg hadde ikke kontroll lenger, men jeg nektet for det. Og det gjorde jeg en stund, helt til jeg skjønte at dette ikke bare var en periode. Det var meg.
Det eneste jeg vet er at det er blitt min nye hverdag. Å våkne opp med de sinte stemmene som forteller meg at det er ingen vits, for ingen bryr seg, ikke egentlig. Jeg er så redd hver gang jeg går ut av døren om morgenen.
Jeg er redd når jeg går inn på skolen, og videre inn i klasserommet. Jeg kjenner ingen trygghet lenger. Jeg har ikke kjent den trygge følelsen på lenge.
Les også:
Husker ikke et liv uten redsel
Hvordan er det ikke å være redd og på gråten hele tiden? Jeg husker ikke. Jeg er stengt inne i en boble av utrygghet, men den er også min eneste trygghet.
Jeg møter ikke lenger opp i selskaper eller andre sosiale sammenhenger. Jeg skylder på lekser, eller at jeg ikke føler meg frisk.
De få gangene jeg må, har jeg hylgrått i bilen både dit og hjem. Jeg har hatet å være der. Ingen vil ha meg der, ikke egentlig.
Jeg tror ikke du skjønner hvor hardt det er, det ikke å klare noe. Bare det å sitte på skolen er vanskelig nok, det er en daglig kamp. Hver dag jeg kommer meg gjennom, er en seier.
Hater meg selv for å hate meg selv
Når mamma kommer hjem, ligger jeg i fosterstilling på gulvet og skriker, hater alt. Hater meg selv og hater meg selv for å hate meg selv.
Mamma kommer bort og gir meg en klem, jeg gråter. Mamma går igjen. Bare at hun aldri kom, alt skjedde i hodet mitt. For når mamma kommer hjem, sitter jeg med lekser og later som ingenting.
Jeg skulle ønske noen så den svarte boblen, som gir meg en enda større grunn til å hate meg selv.
Jeg skulle ønske noen forsto. Men det gjør ingen, ikke jeg, ikke du.
Jeg skulle ønske jeg fikk flere klemmer. En enkel klem, ingen ord.
Bare gi meg en klem
Ikke fortell meg at det ordner seg, for det vet du ikke om det gjør. Ikke fortell meg at jeg må skjerpe meg, pushe meg selv, spise, legge meg litt tidligere eller ikke høre på stemmene. Hadde det bare vært så enkelt.
Bare gi meg en klem.
Jeg har aldri ønsket å være slem, men stemmene mine ønsker at jeg skal være det. Det er ikke alltid jeg som snakker, de snakker for meg.
Hvor har jeg blitt av? Jeg er her, men jeg styrer ikke meg selv lenger. Det gjør de. Jeg har aldri ønsket å såre eller angripe noen med ord. Det er bare blitt sånn. Unnskyld.
Les flere Si ;D-innlegg:
Sara (16)
