SiD

Når mørket faller på

Si ;D-innlegg: «Han fulgte etter meg hele veien hjem! Jeg var så redd» presser samboeren min frem, idet hun kommer andpusten inn døren til leiligheten i Tollbodgata.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Hvor lenge skal vi finne oss i at vår frihet innskrenkes fordi det er utrygt på gaten? Spør Frida (20). Foto: NTB Scanpix

Hun har nettopp brukt tre ganger så lang tid som det hun ellers ville gjort hjem fra jobb. Hun har gått alene, med en ukjent mann i hælene. Hele veien har han ropt trakasserende, upassende, for ikke å snakke om truende kommentarer etter henne.

Veien hjem hadde blitt ulidelig lang; et «sikk-sakk-helvete» i et desperat forsøk på å få ristet han av seg.

«Jeg rakk heldigvis å smette inn døren og låse den etter meg». Den ukjente mannen hadde forsikret samboeren min om at de så visst skulle ses igjen.

Utrygt på gaten i vår egen by

Frida Hjerkinn Pedersen (20) Foto: Privat

Denne sene septemberkvelden ble det i kollektivet enstemmig vedtatt at ingen av oss forlater leiligheten etter mørkets frembrudd heretter. En blandet følelse av frykt, irritasjon og håpløshet har for alvor etablert seg i meg, og jeg undrer; når ble det slik at redselen for hva som skjuler seg i Kristiansands nattemørke overskygget lysten til å gå en etterlengtet kveldstur i stillhet?

Hvor lenge skal mine samboere, mine kvinnelige medstudenter og jeg, orke å høre våre fedre trygle oss om å bli innendørs når mørket har falt på?

Kristoffer (19):

Les også

Fra en gutt til en annen: Hykler, hykler, hykler

På hvilket tidspunkt aksepterte vi i taushet at vi ikke lenger skal kunne bestemme over oss selv? Hvor lenge skal vi finne oss i at vår frihet innskrenkes fordi det er utrygt på gaten – i egen by?

Hvor mye mer skal vi finne oss i?

I et så bemidlet land som Norge burde unge kvinner uten frykt ferdes hvor hen de måtte ønske, når de måtte ønske det.

Det burde være en selvfølge at man uproblematisk skal kunne gå ti minutter alene hjem fra jobb, etter at klokken har passert elleve.

Dessverre er dette overhodet ingen selvfølge. Jeg kan ikke huske hvor lenge det i venninnekretsen har vært akseptert at vi må tåle å motta slibrige kommentarer på vei hjem fra byen.

Johannes Bangum (20):

Les også

Skal jeg spørre om jeg kan ta på puppen hennes eller skal jeg bare føle meg frem?

Jeg kan ikke huske når vi sluttet å bry oss nevneverdig om verbal trakassering, dersom kjolen vi hadde valgt for kvelden var kort. Spørsmålet er imidlertid hvor mye mer vi skal finne oss i.

Ikke snu ryggen til

Grensen er passert og foten burde for alvor settes ned. Det er ingen selvfølge at vi er trygge på vei hjem. Det er dog en sikker sak at noe må gjøres, og det må gjøres noe nå.

Jeg har ingen klar idé om hvordan vi skal vinne vår trygghet, vår sikkerhet og vår frihet tilbake. Likevel har jeg et håp om å bli hørt.

Ikke lukk øyene for det du kanskje måtte se. Ikke snu henne ryggen til, hun som går alene hjem. Ikke glem at passivitet kan endre hennes liv for alltid.

Les også

Kan du la være å lage plystrelyder eller bjeffe? Jeg er ikke en hund!

Les også

En sexrevolusjon i revers

Frida Hjerkinn Pedersen (20)

Relevante artikler

  1. SID

    Jeg har kun mobilen å være med i friminuttet. Ikke ta det fra meg.

  2. SID

    Ida (21): Jeg sitter i rullestol. Ikke alle er så heldige.

  3. KRONIKK

    Et brev til deg som har våget. Vennlig hilsen Kadra Yusuf

  4. SID

    Venninnen min er offer for sosial kontroll, og jeg føler meg hjelpeløs

  5. DEBATT

    Sylvi Listhaug, må du være så negativ overfor dem som gikk opp løypa for deg?

  6. SID

    Jeg, gulljenta, har brutt med familien. Jeg vil ikke lenger leve under lydløs, sosial kontroll.