SiD

Det verste jeg vet er å se skuffelse i mine foreldres øyne

Presset vi lever med på skolen er umenneskelig, skriver Ebba (15). Les innlegget og psykolog Svein Øverlands svar.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Uken før tentamen begynte jeg å kjenne de fysiske effektene av stresset. Søvnen ble kraftig påvirket, skriver Ebba (15). Fotolia/NTB Scanpix

Jeg har alltid vært nervøs. Jeg blir lett påvirket av hva folk sier til meg. Ett vondt ord tar tusen å rette opp.

Det verste jeg vet er å se skuffelse i mine foreldres øyne. Nå vet du mer om meg enn noen annen.

Stresset var blitt for stort

Det var på en elevsamtale jeg sprakk for første gang. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Stresset var blitt for stort.

Etter samtalen overtalte jeg meg selv om at jeg bare overreagerte. Jeg lot være å gjøre et stort nummer ut av det.

Jeg snudde meg bort fra problemene mine.

Uken før tentamen begynte jeg å kjenne de fysiske effektene av stresset. Søvnen ble kraftig påvirket. Det ble vanlig at jeg ikke sovnet før to på natten. Ofte våknet jeg brått.

Jeg slet med å holde meg oppe på dagen. Natten før første tentamen sovnet jeg klokken tre av utmattelse.

Totalt utslitt

Så kom hodepinen. Korte, smertefulle stikk som om hodet mitt var fullt av nåler.

Noen få merket hvordan jeg ble stille, tok meg til hodet eller gjorde en grimase iblant. Migrene kom kort etter. Jeg ble redd for å snakke.

Lærerne stoppet ikke engang elevene i timen når de begynte å protestere eller komme med egne meninger når jeg snakket. Det var bedre å være stille.

Jeg følte meg så alene, lurte på hva som var feil med meg.

Engelsktentamen var rundt hjørne. De to siste hadde gått dårlig. I hodet mitt var alt kaos. Jeg visste ikke lenger hvem jeg skulle vende meg til, så jeg vendte meg til meg selv.

Mattetentamen. Totalt utslitt, klarte jeg ikke engang lenger å holde meg våken når jeg kom hjem.

Men jeg måtte holde tempoet oppe.

Har ikke snakket med noen

Desember hadde kommet. Den siste uken var jeg veldig ustabil. Jeg visste ikke når jeg kunne sprekke.

Å gråte det ut hjalp ikke lenger. Jeg hadde nådd grensen. Det tok meg fire dager å hente meg inn.

Så langt har jeg ikke snakket så mye om hva som skjedde med meg de fire siste månedene.

Men jeg føler at det er viktig. Presset vi lever med på skolen er umenneskelig.

Psykolog Svein Øverlands svar:

Du er ikke svak om du ber om hjelp

Ordene dine viser at du er intelligent. Derfor regner jeg med at du vet hva problemet er.

Årsaken til problemene dine er prestasjons— og forventningspress. Men grunnen til at du ikke løser problemet skyldes deg selv .

I en perfekt verden hadde læreren eller vennene dine hjulpet deg uten at du hadde bedt om det. Men slik er ikke verden. Derfor må du be om hjelp eller i det minste ikke avvise hjelpen.

Sannsynligvis har de merket at noe er i veien. Du forteller at du ikke liker å bry andre eller skuffe foreldrene dine.

Du sier også at du lurer på hva som er feil med deg. Nå kjenner jeg hverken deg eller foreldrene dine, og som sagt tror jeg du er en intelligent person. Men jeg er sikker på at du tar feil her.

Både foreldrene dine og vennene dine vil hjelpe deg. Og det er ikke noe som er feil med deg. Men du har rett i at det ikke kan fortsette slik.

Det er på tide at du snur deg tilbake mot problemene dine, men sammen med noen som er glad i deg. Du klarer ikke dette alene, ingen gjør det.

Du er ikke svak om du ber om hjelp. Du er dum om du ikke ber om hjelp.

Det vil komme nye utfordringer. Det blir aldri slutt på dem. Det er det ikke så mye du kan gjøre med. Din utfordring er at du må senke idealene, dine idealer.

Det kan du gjøre noe med.

Les også:

Les også

«Min fine, vakre mormor: Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i deg»

Les også

«Det er viktig at voksne ikke avfeier unges bekymringer som bagateller»

Les også

Tvangstankene tok over livet mitt

Psykolog Svein Øverland Morten Uglum

Ebba (15)

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Tech-selskaper sikter mot et mer menneskelig internett i 2018

  2. SID

    Jente (18): Bygdedyret lar deg ikke gråte. Vi må snakke om machokulturen på bygda

  3. SID

    Hva gjør en 15-åring som tenker: «Er jeg pedofil?»

  4. SID

    Nicolai (15): Presset tar overhånd. Nok er nok!

  5. SID

    Tøffe gutter gråter også

  6. SID

    Kjære julenisse: Jeg ønsker å bli sett