Hvem kan bestemme hvilke mennesker som er rett og feil? | Marianne Knudsen

I fremtiden vil jeg jobbe for at man blir sett på som en kollega og ikke en inspirasjon på arbeidsplassen.

Da jeg var rundt femten år, skrev jeg et innlegg til Si ;D som het «I 2030 håper jeg at funksjonshemmede slutter å gjemme seg». I innlegget fortalte jeg at jeg den gang hadde en aksept i meg hver gang jeg møtte på diskriminering: «Du kan jo bare gå et annet sted», «det er jo ganske dyrt med likestilling», og «jeg vil jo ikke være til bry».

Jeg husker spesielt en opplevelse da jeg så noen gutter sitte i en utlånsrullestol på kjøpesenteret. De etterlignet folk med spasmer i armene og ansiktet og ropte «jævla hemmiser» og «invalid i hodet». Selv om det ikke var direkte ment til meg, gjorde det sterkt inntrykk.

Etter den episoden skrev jeg Si ;D-innlegget om hvordan jeg ville fremtiden skulle bli. Jeg ville at funksjonshemmede ikke skulle trenge å gjøre seg små, at man ikke skulle ha aksept for diskriminering og ikke tenke at man bare kunne gå et annet sted eller gjøre noe en annen gang. Man skulle ta plass. Kreve plass.

Enklere ikke å gjøre noe

Jeg håpet at det i fremtiden ville være en selvfølge å se funksjonshemmede rundt seg som en del av mangfoldet: ute på gaten, på jobben, på fest og på talerstolen. Jeg la vekt på at funksjonshemmede måtte gå sammen, skape en bevegelse, og at vi måtte begynne umiddelbart.

Det samme året meldte jeg meg inn i Norges Handikapforbund Ungdom. Fra å stå på bar bakke med en visjon og et ønske om likestilling, ble jeg en del av en sterk, tydelig og viktig bevegelse. En bevegelse som består av ungdommer som opplever systematisk diskriminering hver eneste dag, og som kjemper for at alle skal ha de samme menneskerettighetene.

Jeg hevet min stemme og belyste et tema som sjelden ble pratet om i samfunnet. De siste fem årene har jeg hørt mange historier om diskriminering og ungdom som blir snakket ned til og umyndiggjort. Jeg tenker på hvor personlig det er, og hvor mye enklere det er å la være å gjøre noe. Jeg tenker også på hvor viktig det er med representasjon, og hvor viktig det er å heve funksjonshemmedes stemme i mediebildet og i alle samfunnets arenaer.

Hvilke mennesker er rett?

Både for fem år siden og i dag blir det å ha en funksjonsnedsettelse sett på som en feil, men hvem kan bestemme hvilke mennesker som er rett og hvilke som er feil?

Jeg har lært at jeg ikke skal gå med luen i hånden, at mine «medfunkiser» og jeg skal ta plass. Vi skal bli representert. I fremtiden vil jeg jobbe for at det skal være en selvfølge at alle barn får gå på nærskolen sin, at man blir sett på som en kollega og ikke en inspirasjon på arbeidsplassen, og at funksjonshemmede blir sett på som ressurssterke samfunnsborgere.

Det er fortsatt en lang vei å gå, men vi er også i en tid for endring. La oss kjøre modig likestillingskamp de neste 15 årene.

Tre kjappe med Marianne Knudsen:

Hvordan var det å skrive i Si ;D?

Det var alltid stas å få noe på trykk, jeg opplevde å møte journalister som synes det jeg hadde på hjertet, var viktig.

Er det noe du angrer på at du skrev / eller ikke skrev?

Jeg har absolutt mange innlegg jeg skrev da jeg var yngre, som jeg ville formulert og skrevet annerledes i dag. Men jeg vil ikke si at jeg angrer fordi det har formet meg til den jeg er i dag.

Hvordan kan vi sørge for at ungdom får en enda tydeligere stemme i samfunnsdebatten i tiden fremover?

Tenke på representasjon og å oppfordre diskriminerte samfunnsgrupper til å heve sin stemme enda høyere.

Her er andre Si ;D-legenders bidrag til serien «Femten i fremtiden»:

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.