Vi er de skamløse jentene, vår tid har begynt - og det skal mye til å knuse styrken vi har bygget opp | Herz, Srour og Bile

Si ;D-innlegg: Hver gang vi får en melding fra en jente som sier «fordi du tør, så tør jeg», vet vi at kampen er verdt å ta.

2016 var året «de skamløse jentene» ble til en bevegelse. En bevegelse som består av mange enkeltmennesker som tør å stå opp mot uretten i egne miljøer, som tør å utfordre og som sier fra om at vi ikke eier skammen andre prøver å påføre oss.

Da Nancy skrev Si ;D-innlegget Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå i april, visste hun ikke at vi var så mange. Men det er vi.

Vi er mange, uavhengige, unge, stemmer som krever å bli hørt når vi snakker om våre opplevelser.

Vi er ikke ofre, vi er sterke som står opp og sier ifra.

Kort tid etter at innleggene våre sto på trykk i Aftenposten, kastet langt flere seg inn i debatten og ville ta opp kampen mot sosial kontroll.

Vi opplevde da og opplever nå, å bli hørt, forstått, og til tider også misforstått.

Men det er betryggende å vite at vi har startet en dialog som går på tvers av våre ulikheter. For dette er ikke en minoritetskamp; det er en samfunnskamp.

Likegyldighet er et direkte angrep på dem som rammes av sosial kontroll og æreskultur.

Derfor er dette også en opplysningskamp. Gjennom kunnskap kan vi åpne øynene til mange.

Sterke møter

Nå går vi inn i et nytt år, og vi sitter igjen med gode erfaringer fra fjoråret, uansett hvor vanskelige noen av disse har vært.

Vi har møtt politikere, reist rundt og holdt foredrag, samarbeidet med organisasjoner, møtt forbilder, deltatt på flere debatter, og vi har arrangert Skamløs dag på Stortinget.

De siste månedene har vi fått æren av å møte mennesker som med sine historier har gjort sterkt inntrykk på oss. Disse menneskene har gjort kampviljen vår sterkere – ikke bare for oss selv, men for hver og en som begrenses av ekstrem sosial kontroll og konseptene ære og skam.

For menneskene som rammes, er helt vanlige folk man møter på gaten. De er dine kolleger, klassekamerater og kanskje venner.

Likevel tar de en stille kamp hver bidige dag, i en virkelighet som for noen virker helt fjern i et fritt land som Norge.

Vi i den skamløse bevegelsen har fått til utrolig mye sammen, men viktigst av alt: Vi har snakket med jenter som kjenner sosial kontroll på kroppen.

Det er noe av det sterkeste vi har vært med på.

Historiene skaper endring

På denne tiden i fjor skrev Hadia Tajik (Ap) en kronikk i Aftenposten om seksuell kontroll av minoritetsjenter og om å bryte glassvegger.

Sofia tok det et steg lenger kort tid etter i Aftenposten. Hun skrev om å knuse glasshus: Om å være minoritetsjente i et fritt land, men ikke være fri, fordi ryktesamfunnet, æren og skammen styrer livet ditt.

De siste månedene har vi snakket mye om disse glasshusene, og flere jenter har kastet stein i dem: Flere har ytret seg og tatt valg som har endret mye av livene deres.

For oss er det viktig å si at jenter som opplever sosial kontroll, ikke er en stakkarslig gjeng: De er noen av de sterkeste vi har møtt.

Historiene til alle som endelig får rom til å snakke for seg selv, er det som skal skape videre endring. Dette er kampen vår.

Det handler om å vise at det er mulig, og nødvendig, å ta eierskap over sitt eget liv.

Alle de som har delt sine historier i år, har vist nettopp det: At det er mulig. I noen tilfeller er konsekvensene store, men ofte går det bra.

Og unge jenter med minoritetsbakgrunn trenger forbilder de kan assosiere seg med. Forbilder som øker takhøyden og viser at det er viktig å gjøre det.

Forbilder som ligner på dem selv, som har opplevd de samme tingene som dem selv og som forstår nyansene i de utfordringene som de opplever.

«Fordi du tør, så tør jeg»

Hver gang noen av oss får en melding fra en jente som sier «fordi du tør, så tør jeg», eller «du sier det jeg føler», så vet vi at kampen er verdt å ta.

Det er viktig for oss at dette ikke handler om religion.

Skam knyttet til kristen kultur er noe mange har kjennskap til. Likeså med importert ukultur fra andre land. Lenge før oss har kvinner og menn, etniske nordmenn så vel som innvandrere, kjempet imot ukulturen.

Den er ikke et fenomen som dukket opp i vår. Vi ønsker å opplyse flere, særlig de yngre generasjonene, om dette.

Vi ønsker ikke at ukultur skal fostres i et land som Norge.

Det koster ingenting for oss personlig å snakke om dette. Det er derimot svært dyrt for andre å gjøre det. Vi er takknemlige for støtten vi har fått, men det er ikke vi som trenger den.

Det er de som rammes langt hardere av ukultur og dens praksis. Det er de som er dine kolleger, klassekamerater og venner som trenger det mest.

Ikke så håpløst lenger

Innleggene våre som sto på trykk i Aftenposten, har endret livene våre til det bedre, og mye har skjedd siden april.

Vi har møtt så mange hverdagshelter at tanken på det får oss til å gråte.

Noe vi lenge hadde følt var håpløst å gjøre noe med, føles ikke lenger like håpløst.

En kamp som flere hadde prøvd å gjøre noe med før oss, er i år blitt videreført og i løpet av kort tid blitt omfattende stor.

«Skamløshetens tid» er for alle som blir skamgjort når de bryter med sosiale normer som begrenser friheten.

Fortsatt er det mye igjen å gjøre, men det føles mindre håpløst jo flere vi blir, og det er en stor styrke i å se enda flere kvinner stå opp for hverandre.

Det skal mye til for at andre skal klare å ødelegge styrken vi sammen har samlet opp.

Vi anbefaler også disse skamløse tekstene:

Møt debattantene Herz, Srour og Bile i Si ;Ds podkast

• Hør gratis med ett klikk her:

Slik blir du abonnent på Si ;D-podkasten:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykk her