SiD

Rehabilitering gjør det umulige mulig

  • Helle Anthun Meland (20)

Det viste seg at jeg trengte å være sammen med andre som også hadde måttet snu om på livet sitt og bygge det opp på nytt, skriver debattanten. Bildet er tatt på Brain Camp 2020. Foto: Privat

Jeg ble spådd et liv som hjelpetrengende, men i dag trenger jeg heller hjelp til å ta imot hjelp. Hvorfor?

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson (SV) skriver i Dagsavisen at norske helsetjenester er gode, men at habiliterings- og rehabiliteringsfeltet fortsatt har en lang vei å gå. Selv ville han vært ufør uten rehabiliteringen. Med bakgrunn i egen erfaring la han i 2020 frem et forslag i Stortinget om å sette ned et eget utvalg for å kartlegge landets rehabiliteringstilbud.

Forslaget fikk ikke flertall, men arbeidet med å få det endret er ikke over. Han mener nemlig alle bør få mulighet til å leve et godt liv etter en skade. Det kunne jeg ikke vært mer enig i!

For noen år tilbake ble jeg alvorlig skadet og pådro meg en ervervet hjerneskade. Jeg ble spådd et liv som hjelpetrengende. Mye av det jeg hadde lært opp gjennom årene, var borte.

Tok grundig feil

Snart seks år etter ulykken, er jeg langt ifra hjelpetrengende. Jeg trenger heller hjelp til å ta imot hjelp. Hvorfor? Jo, nettopp fordi jeg har fått nødvendig rehabilitering. Både i den kritiske og i den mindre kritiske fasen fikk jeg profesjonell hjelp på Sunnaas Sykehus. Den hjelpen ble katalysatoren min for å kjempe meg tilbake. Ikke til det livet jeg en gang hadde, og ikke til det jeg en gang drømte om, men til noe nytt og fint.

Helle Anthun Meland (20). Foto: Privat

Men dette er langt ifra en suksessoppskrift helt alene. Etter et par måneder med tett oppfølging ble jeg utskrevet fra sykehuset. Da trodde jeg at jeg var klar for å stå på egne bein. Men der tok jeg grundig feil. Mesteparten av opptreningen skjedde nemlig langt unna sykehuset.

Trengte andre

Den harde jobben begynte da jeg kom hjem igjen. Men selv med all den støtten jeg fikk - og får - fra moren, faren og broren min, var det en ensom og strevsom kamp. Utad så alt fint ut, men slik var det ikke. Mange av utfordringene mine var usynlige for omverden. Dermed ble det vanskelig for andre, f.eks. skolen, å forstå situasjonen min.

Det skulle vise seg at jeg trengte andre som også hadde måttet snu om på livet sitt og bygge det opp på nytt. Da jeg var på bristepunktet, ble jeg introdusert for Sunnaasstiftelsen og aktiv rehabilitering. På Brain Camp Vinter møtte jeg mentorer og andre deltakere som også lever med en ervervet hjerneskade. I trygge omgivelser fikk vi muligheten til å prøve og feile. Vi delte erfaringer og skapte nettverk. Det åpnet seg en ny verden for meg, jeg fikk en rolle. Som mentor i Sunnaasstiftelsen har jeg funnet noe meningsfullt i det meningsløse.

Reddet liv skal leves

Rehabilitering gjør det umulige mulig! Jeg, akkurat som stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson, mener at alle bør få mulighet til å leve et godt liv etter en skade. Det vil øke enkeltindividets livskvalitet og selvstendighet.

Dette kan igjen gjøre veien tilbake til arbeidslivet enklere. Habilitering og rehabilitering vil dermed ikke bare komme den enkelte til gode, men også hele samfunnet.

Politikere, det er lov å endre mening! Støtt forslaget om å kartlegge rehabiliteringstilbudene i landet! Et reddet liv skal også leves.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Rehabilitering