Kjære deg som ikke vil spise med vennene dine fordi du ikke kan regne kaloriene på forhånd

Det er enkelt å si at man skal lære å elske seg selv, «self-love» og alt det der. Men virkeligheten er at det er vanskelig, og det tar lang tid, men du er ikke alene i det.

Kjære deg, du er ikke alene.

Kjære deg som sitter ved middagsbordet og teller ned minuttene til du endelig kan komme deg vekk derfra – vekk fra trangen til, men også frykten for, å spise.

Kjære deg som igjen sier nei til å gå ut og spise med vennene dine, fordi hvordan skal man kunne regne ut hvor mange kalorier det er? Og det er jo klart at de bruker massevis av olje i maten som gjør alt så mye skumlere.

Stemmen som sier at du ikke er verdt noe

Kjære deg som ligger på baderomsgulvet og venter på at alle andre skal gå og legge seg, slik at du kan gå din nattlige tur for å prøve desperat å brenne av noen flere av de kaloriene som klarte å snike seg inn i løpet av dagen.

Kjære deg som har mistet den du er til sykdommen du har. Du er ikke alene.

Jeg vet at det føles slik nå. Som om du er helt alene. Som om ingen forstår deg. Som om alle andre, og hele verden egentlig, er ute etter å ta deg.

Jeg vet at stemmen i hodet ditt forsøker å overbevise deg om at det er det som må til for å holde deg trygg. Stemmen som forteller deg at du ikke er verdt den brødskiven, eller det glasset melk, fordi da blir du jo tykk – og hvem kan vel elske en som er tykk?

Du har et valg

Det er enkelt å si at man skal lære å elske seg selv, «self-love» og alt det der. Men virkeligheten er at det er vanskelig, og det tar lang tid, men du er ikke alene i det. Og dersom det skulle føles som at du er alene, så trenger du ikke være det.

Du har et valg.

Sykdommen du har fått, var ikke ditt valg, og du fortjente ikke å bli fanget i dette «fengselet» inne i ditt eget hode. Selv om det er du som har tatt ubeviste valg, var det aldri et bevist valg å miste kontroll.

Det som derimot er ditt valg, er hva du gjør videre er det.

Vær så snill: Be om hjelp. Rekk ut en hånd, og la alle rundt deg hjelpe deg videre i denne skumle, store verden. For den er skummel for oss alle, men sammen kan vi kanskje gjøre den litt mindre skummel.

Livet er verdt det

La oss rundt deg være krykkene dine en liten stund, slik at du kan lene deg på oss når verden føles så håpløs at du ikke har lyst til å gå videre. La oss holde deg når det gjør vondt, både i kroppen og i hodet.

La oss være skulderen du kan gråte på og hånden du kan holde mens du tar små skritt mot et liv som føles verdt å leve.

For er det en ting jeg kan love deg, annet enn at du ikke er alene, så er det at livet er verdt det. Livet er verdt smerten, frykten og alt det fører med. For et liv uten sykdommen kan være akkurat det du vil.

Det kan bringe latter, glede, vennskap og en interesse for andre. Noe som helt sikkert virker uoppnåelig nå.

Men dette klarer du.

Skulle du ikke selv ha troen på at du kan klare det, så stol på meg. Jeg har troen nok for oss begge.

Kjære deg, du er ikke alene.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.